Motsetningene setter fyr på Fremskrittspartiet:

Når Hagen glefser etter
Sandberg er det alvor

Når velgerne svikter tar det fyr i Frp. Et tegn på det er hvordan Carl I. Hagen blotter tenner og glefser etter Per Sandberg. Den tidligere vennen har aldri lansert «nye ideer eller synspunkter», hevder Hagen.

LYKKELIGERE DAGER: Carl I. Hagen (t.v.) og Per Sandberg var en gang nære forbundsfeller. Nå glefser Hagen etter Sandberg som søker politissk comeback. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
LYKKELIGERE DAGER: Carl I. Hagen (t.v.) og Per Sandberg var en gang nære forbundsfeller. Nå glefser Hagen etter Sandberg som søker politissk comeback. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer
Meninger

Det går dårlig for Fremskrittspartiet på meningsmålingene. På noen av dem er partiet nede i 7 – 8 prosent, det svakeste nivået på 24 år. Straks sommerferien er over begynner valgkampen, men Frp har ikke orden i rekkene. Det er dyp frustrasjon i store deler av medlemsmassen. Bompengeaksjonen er blitt en rev i hønsehuset som forsyner seg uten særlig motstand. Samtidig tar Senterpartiet frustrerte velgere som normalt ville funnet et hjem i Frp. Siv Jensen og den øvrige ledelsen har ikke vist at den kan stanse utviklingen. Tilbaketoget fortsetter.

Da er bordet dekket med skarpe gjenstander. Først ute var Frps tidligere nestleder Per Sandberg. I noen uker hadde han vært isolert fra den politiske offentligheten, og i stedet brukt sine krefter på TV2-programmet «Farmen kjendis». Med oppdemmet energi og behov for rampelys, rykket han ut i NRK og varslet at han ville gjøre et «brutalt politisk comeback».

Sandbergs begrunnelse for dette trekket var ikke uventet: Behovet for hans viljestyrke og politiske teft. Han sa: «Fordi jeg vet at behovet for meg og mine standpunkter er der. Det har aldri vært et så sterkt behov for det som akkurat nå».

Trekket er ikke akkurat nytt i det univers Per Sandberg henter sitt oksygen fra. Den politiske historien er full av falmede stjerner som søker ny stigning og gnistregn. Ingen vet det bedre enn Fremskrittspartiets gudfar Carl I. Hagen. Han har selv fått et slags comeback på den politiske hovedarenaen som møtende vararepresentant på Stortinget. Knapt noen annen politiker har lidd mer i kulissenes kulde enn Hagen, og han har ikke lagt skjul på det.

Det har ikke skapt noen forståelse for at Per Sandberg på nytt strekker hendene ut etter politisk makt. At de to tidligere har hatt et nært forhold både personlig og politisk, synes heller ikke å bety noe. I en Facebook-melding gjør Carl I. Hagen åpenlyst narr av Sandbergs påstand om at partiet trenger hans standpunkter. Hagen skriver:

«Ser at Per Sandberg mener FrP trenger hans ideer. Det er nytt for jeg kan ikke erindre at han noen gang har lansert noen såkalt nye ideer eller synspunkter. Bortsett fra nå hvor partiet bør omfavne Iran. Tror ikke det vil løse partiets problemer som skyldes helt andre forhold, som mangelfull oppfølging av egen politikk».

Har det noe å si hva to tidligere storheter mener om hverandre og partiet? Svaret er ja fordi oppgjøret speiler viktige motsetninger i partiet. Dessuten er det tydelig at Hagen er ute etter å redusere Per Sandbergs politiske innsats og betydning. Uansett politisk ståsted kan det være liten tvil om betydningen av Sandbergs innsats, bl.a. som leder av partiets programkomite og brobygger mellom fløyene. Tonen mellom populistene og liberalistene i partiet kan være både giftig og høyrøstet.

Per Sandbergs varslede comeback kommer med et utfordrende politisk budskap. Han karakteriserte stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen som krigshissere for deres uttalelser om konflikten mellom USA og Iran. Om Sandberg har rett i sak, er han neppe den som har mest troverdighet i spørsmål som gjelder Iran. Hans avgang som statsråd handlet jo nettopp om det.

Politisk var det likevel på et annet område han utfordret mest. I en kronikk i nrk.no skrev Sandberg at Frp gjør en megatabbe ved å ensidig fokusere på innvandring og bompenger. Han mener Frp får sin beste oppslutning når det fremstår som et bredt, liberalistisk folkeparti. Sandberg pekte på at folk i storbyene vil ha trafikkreguleringer og at de lever godt med mange innvandrere. Han har åpenbart beveget seg i en mer liberal og romslig politisk retning.

Kontrasten til den populistiske fløyen kom tydelig til syne da justisminister Jøran Kallmyr onsdag sto fram på Dagsrevyen og la ut om sin bekymring for private redningsaksjoner i Middelhavet:

«Vi er bekymret for at de private redningsaksjonene i Middelhavet gjør at flere flyktninger tør å krysse fra kysten av Afrika til Europa».

Kallmyr var ikke like bekymret over at tusener dør på denne ferden. For øvrig bør en justisminister vite at det etter internasjonal rett er en forpliktelse å yte hjelp til fartøy og mennesker i skipsnød.

Da var det nok viktigere å spille innvandringskortet, noe Frp gjør foran alle valg. Antakelig vurderes det som viktigere enn noen gang ettersom partiet sliter med sine brutte løfter når det gjelder bompenger. De sinteste velgerne er i drift.

Det er også mulig å stille noen andre spørsmål. Hva om innvandring ikke lenger er så viktig for norske velgere? I 2015 kom det 31 000 asylsøkere til Norge, i fjor var det bare 2660. Frp har lykkes i å stramme inn politikken på dette området. Hva om bompengeprotesten mest er en advarsel til alle partier, og ikke noe varig fenomen?

Hva er da igjen å bygge partiets oppslutning og innflytelse på? Det kan rett og slett hende at Frp er i tilbakegang fordi de politiske vindene har skiftet himmelretning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.