Når hat er irrelevant

ALI FARAH-SAKEN: Statens helsetilsyn har akkurat slått fast at Ali Farah ikke ble diskriminert fordi de to ambulansesjåførene som forlot ham alvorlig skadet i Sofienbergparken, ikke kom med rasistiske uttalelser. At ambulansepersonalet selv oppgir at de forlot Farah fordi de trodde han var ruset og kalte ham et svin, gjør ingen forskjell. Norsk lov gir nemlig helsetilsynet rett. Rusede personer eller personer man tror er ruset, er det nemlig ikke ulovlig å diskriminere. Uheldige omstendigheter gjorde at Ali Farah, plutselig befant seg blant de rettsløse i dagen samfunn. Neste gang er det kanskje deg eller meg.

Anne Marit Bjørnflaten, leder i Stortingets justiskomité, kritiserte nettopp Fremskrittspartiet fordi de som eneste parti gikk imot å gjøre hat til straffeskjerpende omstendigheter i den nye straffeloven. Som Bjørnflaten påpekte, «Hatkriminaliteten kjennetegnes ved at en straffbar handling ikke er motivert av noe situasjonsbestemt, men derimot angriper menneskets rett til likebehandling». Dermed blir ikke hat irrelevant.

Det triste er at regjeringspartiene selv ikke er konsekvente i sin beskyttelse mot hat. Mens straffelovens paragraf (77) om straffeskjerpende omstendigheter beskytter alle «grupper med et særskilt behov for vern», beskytter straffelovens paragrafer (185 og 186) om diskriminering og hatefulle ytringer bare på grunnlag av religion, hudfarge, etnisitet, homofile orientering eller funksjonshemming. Alle andre utelates.

Siden hva Ali Farah ble utsatt for, ikke var en generell kriminell handling uavhengig av motivasjon, men bare en diskriminerende handling motivert av ambulansepersonalets fordommer mot rusbrukere, faller han dermed utenfor lovens beskyttelse. Dette samme ville vært tilfelle, hvis motivasjonen var fordommer mot for eksempel transkjønnede, transpersoner, hivpositive, overvektige, tapere, prostituerte eller krigsbarn.

Hadde den samme handlingen vært motivert av fordommer mot personens religion, etnisitet, hudfarge, homofili eller funksjonshemming, ville den derimot vært straffbar.

Regjeringspartiene understreker likevel at Regjeringen må «følge utviklingen nøye, og vurdere å utvide vernet i §§ 185 og 186 til å omfatte nye grupper dersom et slikt behov skulle oppstå.» Ali Farahs rettsløse tilstand, innebærer at man må spørre seg hva skal til for at «et slikt behov skulle oppstå.»

Menneskerettsalliansen er glad for at regjeringspartiene proklamerer at hat ikke er irrelevant. Men dessverre blir dette samtidig en selvmotsigelse, når den nye straffelovens bestemmelser om diskriminering og hatefulle ytringer fremdeles slår fast at mye hat er irrelevant.