Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Barn i corona-krise:

Når hele Norge blir en no go-sone

Et forsvar for hverdagen.

Ilustrasjon Finn Graff.
Ilustrasjon Finn Graff. Vis mer
Kommentar

Tirsdag skal vi feire datteren min sin toårsdag.

Ikke fortell det til henne, men vi har kjøpt en tohjulssykkel uten pedaler. En sånn hun må dytte med bena sine bortover, slik at hun ikke fyker ut i trafikken. Slik kan vi holde henne på trygg avstand.

Den er rosa med lilla håndtak. Vi har kjøpt ballonger, bakt kake, og invitert den nærmeste familien. Besteforeldre, onkler, tanter og kusiner og fettere.

Vi hadde gledet oss til å se henne med pappkrone i barnehage, mens hun fråtset sjokoladekake sammen med de andre barna. Slik vi hadde sett så mange barn gjøre i My Kid-appen barnehagen fikk oss til å laste ned.

Jeg er glad i dette livet.

Hverdagen med turene til barnehagen, den evinnelige krangelen om vasking, tørking, plassering i oppvaskmaskinen, klær som ikke skal legges sammen i vaskemaskinen, filteret som må renses og toaletter som må vaskes.

Men nå er det kanskje slutt.

FOR I DAG kommer det ingen. Barnehagen er stengt. Og jeg har gitt beskjed til resten av borettslaget om at de skal holde seg unna. Det er ikke så farlig. Toåringen kommer uansett ikke til å huske det.

Men gjennom vinduet ser jeg ungdom, barn og andre som leker videre. En lekeplass som er full av barn som husker, dumper, sklir, klatrer på stativ og lekeapparat.

Som leker videre som om dette ikke er slutten på livet slik vi kjenner det. Og jeg håper de har rett.

JEG ER ENGSTELIG. Og litt redd. Men jeg prøver å ikke vise det. Vi har ikke karantene. Vi har ikke vært på skiferie i Østerrike.

Men plutselig er alle dørhåndtak, butikkbesøk og lekeapparat en trussel.

Plutselig er det ekkelt å gå på den lokale Rema 1000-butikken med sine tomme hyller, uten gjær, uten toalettpapir, og knekkebrødene jeg er så glad i.

«JEG HUSKER DET først og fremst som en fin tid».

Jeg ble overrasket over svaret. Jeg hadde spurt onkelen min hvordan han husket krigen.

Men det var verken de tyske soldatene, krigen, bombene, deporteringen av dem lokale Sachnowitz-familien, eller konsentrasjonsleiren med russerfangene som hadde gjort inntrykk på ham.

«Det var så koselig. Vi hadde jo ikke lov til å høre på radio. Så mamma og pappa var bare opptatt av meg. De fortalte historier, vi lekte og sang», fortalte onkelen min, som var fire år da krigen begynte.

Det er mange lignende historier. Om barn som selv om de er midt i stormens øye ikke får med seg selve stormen. Som i filmen «Livet er herlig», hvor faren klarer å skjule den grusomme sannheten for sønnen ved å late som alt bare var på liksom.

Eller som i den sanne historien om en gruppe speiderjenter som ble holdt i en japansk konsentrasjonsleir i Kina. De voksne klarte å skjule den grusomme sannheten bak speiderløfter.

ONKELEN MIN var heldig. For det er et privilegium å ha mulighet til å bare huske det hyggelige. Da jeg studerte russisk i Minsk i 1998 leide jeg rom hos en eldre dame som hadde sett begge foreldrene dø i begynnelsen av krigen.

Hun levde med lillesøstera som gatebarn i ruinene i Minsk gjennom krigen, og klarte så vidt å overleve krigen gjennom å spise gress og smuler de tyske soldatene etterlot.

Hvis hun og søstera møttes så drakk de vodka i full stillhet. Og hvis jeg spurte hva de husket fra krigen så gadd de ikke en gang å svare.

BARN I KRIG: Sovjetisk barn under den tyske bombekampanjen i begynnelsen av krigen. Foto: RIA Novosti arkiv/VIA WIKIMEDIA COMMON
BARN I KRIG: Sovjetisk barn under den tyske bombekampanjen i begynnelsen av krigen. Foto: RIA Novosti arkiv/VIA WIKIMEDIA COMMON Vis mer

Hvorfor skulle de fortelle det til meg.

INGEN HAR SKILDRET barnas opplevelse av andre verdenskrig bedre enn filmen «Gå og se» fra 1985.

Der opplever vi grusomhetene gjennom 14-årige Fljoras blikk.

Det er ikke rom for noe sentimentalitet i filmen. Ingen som prøver å skjule volden, grusomheten bak historiefortellinger eller fantasivenner.

Der er bare den nakne sannheten, en hel landsby avkledd og drept bak et hus, kuer som blir skutt med maskingevær, kvinner og barn som blir brent inni en kirke, og ingen prøver å lage en historie som rettferdiggjør ondskapen.

Regissør Elem Klimov lagde aldri noen flere filmer. Han hadde sagt det han ville si.

«NOEN KOMMER, noen går, noen dør i livets vår», skrev Jens Gunderssen i «Vuggevise».

Det er en grunn til at så mange barnesanger og regler handler om død.

«Fare, fare krigsmann. Døden skal du lide». Om det så er Blåmann som dør eller Blåskjegg som parterer kvinner.

Det er for å gjøre barna kompetente til å takle tap og sorg.

«Barn må få lov til å lese om Roma før de reiser dit», som en norsk forlegger sa da hun ble kritisert for å publisere barnebøker med sexscener.

På samme måten må vi kanskje tørre å stå i dette med barna. Ved å ta ansvar for alt som er vanskelig og usikkert. Vi skal ikke skjule det. Men det er vi som skal bære det.

FÅ STEDER I NORGE er leilighetene så små og mørke som i mitt nabolag her på Grønland. Ingen steder bor barna så trangt, og ingen steder er det så mange fattige familier.

Jeg ser de på de akkurat nå, her jeg sitter på mitt utplasserte hjemmekontor. Og jeg forstår ikke helt hvordan det skal være mulig å tvinge dem til å velge den trange leiligheten framfor de solfylte parkene og lekeapparatene.

Barna må bære byrden ved å beskytte de eldre, sies det. Men byrden er ikke fordelt likt om du bor i en villa eller i en trang leilighet i Borggata.

«Det kan hende at du har vokst opp i Norge. Jeg har vokst opp et helt annet sted», var det en norsksomalisk 15 åring fortalte meg en gang.

bbDet gjorde enormt inntrykk. For han hadde rett. Oppveksten hans lignet ikke på noen som helst måte på den som jeg selv, og mine barn har hatt.

Nå som vi som nasjon har blitt rammet av en ufattelig stor krise er det på tide at vi bestemmer oss for hvordan våre barn skal husket det.

Om det blir en historie som de orker å fortelle. Eller et raseri som de heller lar forbli usagt.

Hele Norges coronakart