Når helsetjenesten privatiseres i Kina

Selv om de fleste kinesere har fått økt realinntekt, har mange falt utenfor. Alarmerende er nedbyggingen av den offentlige helsetjenesten i landdistriktene det siste tiåret.

I DE SISTE ÅRENE har vi nesten daglig blitt gjort oppmerksom på utviklingen i Kina. Fra Deng Xiaoping startet reformprosessen i 1978, har landet opplevd en økonomisk utvikling uten sidestykke i nyere historie. Til tross for imponerende tall, representerer de et gjennomsnitt. Selv om de fleste kinesere har fått økt realinntekt, har mange falt utenfor. Kina har store problemer på områder som miljø, energi og fordeling. Mange har ikke hatt økning i realinntekten og noen har opplevd en forringelse av levestandarden. Dette blir omtalt i kinesiske medier, men kommer sjelden frem i Vesten. Forskjellen i levestandard er tydelig mellom by og land. Mange bønder makter ikke konkurransen etter at produksjonsenhetene ble delvis privatisert. Millioner av ledige fra landsbygda har søkt til dårlig betalte jobber i storbyene. I tillegg er det store geografiske forskjeller da det hovedsakelig er i Øst-Kina den største økonomiske utviklingen har foregått, med storbyer og omliggende provinser som drivkraft. Tall viser at i 2004 var gjennomsnittlig årsinntekt på landsbygda 2.936 yuan (ca. 2,400 NOK), mens den i byene var 9.422 yuan (7.600 NOK). Forskjellen blir enda større hvis man tar geografien med i betraktning; store deler av Sentral- og Vest-Kina har sett langt mindre av utviklingen de siste 10-15 år enn hva Øst-Kina har gjort. Utover arbeidsløshet og fraflytting har deler av infrastrukturen på landsbygda store problemer. Det mest alarmerende er nedbyggingen av den offentlige helsetjenesten mange landdistrikter har opplevd det siste tiåret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KINA HADDE under Maos regime oppbygd en primærhelsetjeneste som etter vestlig standard var rudimentær og primitiv, men til tredje verden å være var tilbudet langt bedre enn i andre fattige land. Dette skyldes at myndighetene klarte å mobilisere lokale ressurser til drift av helsesentra. Denne billige helsetjenesten var politisk prioritert og omfattet etter hvert nærmere 90 % av landbefolkningen. Men modellen var ikke godt nok økonomisk fundert til å overleve oppløsningen av folkekommunene og privatiseringen fra 80-tallet. Systemet kollapset da helsesentrene mistet statlig støtte; tall fra kinesisk helsestatistikk viser at overføringene har falt fra 36,2 % i 1980 til 17,2 % i 2003,og støtten fra ikke-statlige offentlige institusjoner fra 42,6 % til 27,3 %. Den private finansieringen har altså økt fra 21,2 % til 55,5 %.

UTGIFTER TIL helsetjenesten må i økende grad betales av brukerne. Det er selvfølgelig, men det forutsetter at pasientene kan betale, og det er vanskelig på landsbygda i Kina i dag. Kvaliteten på de ordinære tjenestene har også falt drastisk: Helsesentra og sykehus konkurrerer om å sikre seg de mest betalingsdyktige pasientene; man investerer i utstyr og kostbare undersøkelser og skrur opp prisen på medisiner. Alt dette går på bekostning av tilbud til folk flest. Medisinsalg er ikke lenger kontrollert av myndighetene og er blitt en inntektskilde som kompenserer for tapet av overføringer. Korrupsjon mellom helsetjenesten og medisinalindustrien er også et problem. Forebyggende helsearbeid blir en ren tapspost, og det blir vanskeligere å rekruttere og etterutdanne medisinsk personell i en hardt trengt helsetjeneste. Sammenbruddet i primærhelsetjenesten kan føre til sosial uro. Privatisering med urealistiske egenandeler kommer i tillegg til en økende arbeidsløshet. Utgiftene til helse er uforholdsmessig mye større enn i byene og forsterker dermed en opplevelse av urettferdig og ujevn utvikling. I løpet av 90-tallet ble gjennomsnittsinntekten på landsbygda tredoblet, mens utgifter til helse ble 6-8 doblet. Situasjonen har ført til økende misnøye når folk i stadig mindre grad klarer å betale for behandling av selv vanlige lidelser. Undersøkelser fra kinesiske myndigheter viser at nesten 50 % med behov for behandling og nesten 30 % av dem som bør innlegges på sykehus lar være. De har ikke har råd.

SOM NEVNT BLIR problemene omtalt i kinesiske media, og helseminister Gao Qiang innrømmer at Kina har problemer her. Ikke minst fordi denne delen av helsetjenesten har betydning for bekjempelsen av sykdommer, feilernæring og epidemier. Fuglevirus er et aktuelt eksempel. I dag driver store deler av helsetjenesten i Kina ikke forebyggende arbeid. Den delprivatiserte tjenesten finner det ikke regningssvarende. Det haster å finne en løsning på dette. Faren for spredning av sykdommer, utarming av bønder som ikke har råd til lege og derfor mister inntekt, samt arbeidsløshet, er faktorer som kan bidra til sosial uro. Dette vil myndighetene for enhver pris forsøke å unngå og det er derfor innledet en reformprosess for å få sykehusene på fote igjen. Verdensbanken har også innsett de store utfordringene og støtter flere delprosjekter, men fortsatt gjenstår oppgaven med å skape en primærhelsetjeneste med kvalitet til lave kostnader. Myndighetene er klar over dette og har gitt forskere frie tøyler til forsøksprosjekter som kan hjelpe den utsatte landbefolkningen med å gjenreise en helsetjeneste de har råd til å bruke. Ved China Academy of Social Sciences (CASS) har forskere utviklet en modell som utprøves i utvalgte fylker i Vest- og Sentral-Kina. De mener det må opprettes kooperativer forankret i lokal økonomi med frivillige og kollektive forsikringsordninger. Samtidig skal brukerne sikres innflytelse gjennom valgte representanter og et informasjonssystem for brukerne til kontroll og styring av kooperativet. Målsettingen erkostnadseffektivitet og likebehandling, bedre samarbeid mellom helseinstitusjoner, kvalitetssikring og etterutdanning av medarbeidere. Her er det tale om omfattende endringer, ikke minst når det gjelder organisering.

DET ER derfor interessant at CASS har fattet interesse for modeller som man har gode erfaringer med her i landet. Eksempelvis kan nevnes frivillige pensjonskasser og kollektive ordninger som Norsk Landbrukssamvirke. Disse organisasjonsformene bygger på en lang tradisjon på landsbygda med styringsformer som kan vise seg nyttige ved omorganiseringen av helsesektoren i Kina. Det dreier seg om demokratisk medlemskontroll, likeverdig økonomisk deltakelse, selvstyre og uavhengighet, utdannelse, opplæring og informasjon, samfunnsansvar og samarbeidsmodeller. Det er disse prinsipper og målsettinger myndighetene i Kina nå etterlyser. Fra et norsk synspunkt er det interessant å delta i denne kunnskapsoverføringen. Er det mulig å overføre erfaringer og modeller fra det norske bondesamfunnet til det kinesiske? Flere samarbeidspartnere er involvert i arbeidet fra norsk side, bl.a. NTNU, Senter for Bygdeforskning og Innovasjon Norge.Norske forskere kan utvilsomt bidra med empirisk erfaring som kan bli en viktig brikke for å rette opp denne delen av helsetjenesten i Kina, og derigjennom forebygge spredning av sykdom, ytterligere forarming og sosial uro i verdens mest folkerike land.