FESTIVAL X 2: I «Death Boogie» skildres en manns poetiske og kunsteriske oppvåkning. Forestillingen vises under begge utgavene av hip hop-teaterfestivalen Spkrbox: I Trondheim 21—24. februar, og i Oslo 28. februar-3. mars. Foto: Spkrbox
FESTIVAL X 2: I «Death Boogie» skildres en manns poetiske og kunsteriske oppvåkning. Forestillingen vises under begge utgavene av hip hop-teaterfestivalen Spkrbox: I Trondheim 21—24. februar, og i Oslo 28. februar-3. mars. Foto: SpkrboxVis mer

Når hiphop blir drama

Hiphopteatret vil ikke være pynt på kaka. Det vil ha sin del av den.

Meninger

IDEER: Teater med rap. Teater med DJ. Teater med breakdance og teater med graffiti. Hip hop-teatret bruker hip hop-kulturens ytre kjennetegn, men forteller også historier som angår hip hop-miljøet. Nå inntar sjangeren teatertradisjonens storstue, med festivalen Spkrbox. Kan den beholde kraften i sitt opprør da? Ja, mener festivalsjef Cici Henriksen.

- Teatret trenger diskusjon. Hip hop skaper diskusjon, sier Henriksen.

Hip hop-teater er ikke helt nytt i Norge. Erik Ulfsby har brukt elementer fra hip hop i flere av sine forestillinger, «Elektra», «Jungelboken», «Den hemmelige hagen». Rapduoen Emire og Lillebror har skapt flere forestillinger, «Tæsjern på Grønland» og «Det bare er sånn». Den Norske Opera & Ballett har latt breakende b-boys og ballettdansende ballerinaer konkurrere. Men likevel: Teatersjangeren er ukjent for mange, og en så omfattende markering som Spkrbox har den aldri hatt i Norge. Hva er det som gjør at hip hop-teatret krever sin egen festival, ja, to festivaler?

- Hip hop treffer i magen. Deretter går den til intellektet. Energien, driven, diskusjonen, dynamikken og tematikken i hip hop-teatret er noe det generelle teatret trenger mer av. Hip hop krever få ressurser, men har en spontanitet og en direkthet som gjør det til et vitalt og levende uttrykk, sier Henriksen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun er sjef for begge Spkrbox-festivalene og utdannet skuespiller ved Statens Teaterhøgskole, med erfaring fra Trøndelag Teater.

- I hip hop-teatret fortelles historier fra hip hop-miljøets eget ståsted. Det er viktig. Historiene må springe ut fra miljøet, fra folk som forstår uttrykket, som kan reglene, og som selv kan definere sjangeren. Ellers blir hip hop fort bare pynt på kaka, og da går vi glipp av viktige perspektiver, sier hun.

Hip hop-kulturen oppsto på 1970-tallet i USAs urbane underklasse. Miljøet besto av fattige, ofte arbeidsledige ungdommer, svarte, brune, hvite, som regel med liten eller ingen utdanning, og med lav status. Som med rocken og punken før den har hip hopen spredd seg og blitt massekultur. Første generasjon fans er blitt voksne, og de mest populære rapperne er for lengst blitt mangemillionærer. Men om Sean «Diddy» Combs og Jay-Z er aldri så velstående, er hiphopen fortsatt i opposisjon. Grunnlaget er protest og selvmarkering, et krav om å bli hørt.

Hva som skjer når en faktisk blir hørt, og om opprøret da forandrer seg, er et annet spørsmål. Danny Hoch, en av grunnleggerne av USAs turnerende hip hop-festival oppsummerer det slik; «En del av hip hopen vil bli akseptert, og en del vil det ikke».

- Hip hopen er i sitt vesen i opprør mot det etablerte. I norsk teater er ingenting så etablert som Nationaltheatret. Men likevel skal Spkrbox inn på National?

- Hip hopen er ikke motstander av det etablerte bare fordi det er etablert. Hip hopens opprør er ikke et opprør for opprørets egen skyld. Det hip hop protesterer mot er urettferdighet. Rasisme, undertrykkelse, sosial skjevhet. Så lenge slike problemer finnes tror jeg alltid at hip hopen vil beholde opprøret i seg, sier Henriksen.

Hun er svært fornøyd med å ha fått en avtale med Nationaltheatret, og ser på det som en aksept av hip hop-teatrets kunstneriske verdi. For teatret gir det muligheter til å få inn «friske impulser», som teatersjef Hanne Tømta kaller det.

- Institusjonsteatrene må passe seg for å lukke seg om det etablerte. Den som ikke er åpen og nysgjerrig, gjerne overfor det som kommer fra unge og opposisjonelle miljøer, risikerer å stivne hen. Det er heller ikke noen hemmelighet at institusjonsteatrene må gjøre en innsats for å tiltrekke seg også et annet publikum enn den kulturelle middelklassen. Vi vil ha ungdom hos oss. Vi vil ha folk med ulik kulturell bakgrunn. Jeg tror på en gjensidig kunstnerisk utveksling og håper at Spkrbox kan åpne opp for det, sier Tømta.

Kan hip hop-kulturen la seg oversette fra USA til Norge? Nei, men det gjøres heller ikke, mener Cici Henriksen.

- Ulike enkeltsaker har politisk sprengkraft i Norge og i USA. De norske klasseskillene er ikke like ekstreme som de i USA, men det finnes klasseforskjeller også i Norge, økonomisk og kulturelt. Historiene om dem hører vi sjelden i teatret i Norge, men hip hop-kulturen tar tak i dem. Hip hop forholder seg til det å være utenfor og innenfor, sier Cici Henriksen.

Mange av Spkrbox-festivalens forestillinger er amerikanske gjestespill. I «Obamatry» fører Darian Dauchan en imaginær samtale med presidenten, der han blander egen poesi og sitater fra Obama. I «A Sucker Emcee» tar Craig MuMs Grant for seg hva det vil si å lykkes i hip hop, dels basert på egen oppvekst. «The Rap Guide to Evolution» handler om kampen for å overleve. «Death Boogie» har fått merkelappen «en poetisk hip hop-musikal», og skildrer en manns politiske og kunstneriske oppvåkning. Alle disse spilles både i Oslo og Trondheim, mens «How to Break», om to ungdommer som møter sykdom og må omdefinere egne liv, bare vises på Nationaltheatret.

I tillegg blir det samtalearrangementer, kursverksteder og foredrag, konserter, jam og dokumentarvisninger under festivalene. I Trondheim vises også to norskproduserte forestillinger; «1000 solsikker» med Sarah Camille og «Trond Wiger» med Trond Wiger.

Cici Henriksen håper Spkrbox kan inspirere til mer norskskapt hip hop-teater, og ønsker å koble rappere, dansere og dramaturger til framtidig samarbeid.

Ett av målene med Spkrbox er å utforske kulturelle klasseforskjeller, hvem som slipper til og hvem som ikke gjør det. Hvem blir tatt på alvor, hvem blir det ikke? Henriksen mener det finnes gjensidige fordommer mellom teatret og hip hop-miljøet.

- For ungdommene kan det være en terskel å gå i teatret, de tror det er kjedelig og stivt og ikke for dem. Og i teatret blir «folkelig» altfor ofte oppfattet som et kodeord for «dårlig kvalitet». Begge fordommene bunner i kunnskapsmangel, sier hun.

Hun håper Spkrbox kan låse opp teaterkoder for hip hopere og hip hop-koder for teaterfolk, og mener det finnes flere likheter mellom uttrykkene enn mange ser.

- Rappere må ha diksjon, timing, og et bevisst forhold til språkets rim og rytme. Når to rappere battler, har det sin egen, eskalerende dramaturgi. Ofte ligger det henvisninger til tidligere hendelser i tekstene, enten oppdiktet eller reelt, noe som rapperne bygger videre på. De kan uttrykke noe i klartekst, men noe kan også være sjølironisk ment, dobbeltbunnet og med undertekst. Deltakerne iscenesetter seg selv og hverandre, og det er ikke alltid meningen at den som hører på skal kunne skille mellom det oppriktige og det oppdiktede. Alt dette har rapteksten og teaterteksten felles, sier hun.

• Lillian Bikset er teater- og showkritiker i Dagbladet, frilansjournalist og oversetter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook