FRYKT:  Å bli holdt under behandling kan gi langvarig angst. Foto: West Coast Surfer / DPA / NTB Scanpix
FRYKT: Å bli holdt under behandling kan gi langvarig angst. Foto: West Coast Surfer / DPA / NTB ScanpixVis mer

Når hjelpen gjør skade

Når sykdom rammer, vil noen av oss få en ekstra utfordring når sykdommen skal behandles. For noen kommer faktisk selve sykdommen i bakgrunnen.

Meninger

Det som dessverre blir mest fremtredende er angsten for behandlingsprosedyrer som f.eks sprøyter som ofte inngår i sykdomsbehandling.

Ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter Vest i Hordaland (TkVest / Hordaland) møter vi barn, unge og voksne som har ulike former for og varierende grad av tannbehandlingsangst. Felles for mange av disse er at de som barn har erfart å bli holdt fast hos lege, helsesøster eller i tannlegestolen av en eller flere voksne personer i situasjoner hvor de har vegret seg mot behandlingen fordi de var redde.

Ikke sjelden får vi høre at vaksiner, blodprøver eller tannbehandling som ble gjennomført under tvang forsterket frykten.

For mange har denne traumatiske erfaringen ført personen inn i en ond sirkel med unngåelse eller sterk angst for all legebehandling eller tannbehandling og der konsekvensen ble smerter, tapt velvære og redusert tannhelse og livskvalitet. Ut fra de uheldige og skadelige konsekvensene vi ser ved bruk av tvang reises noen særdeles viktige spørsmål.

Når er det forsvarlig å holde barn fast i forbindelse med tannbehandling og annen helsebehandling? Og hvordan skal retningslinjer og rutiner være for å sikre barnets rettigheter i situasjonen? Overordnet reises et større spørsmål: hva kan vi gjøre for å unngå bruk av tvang og forebygge sprøyteskrekk og tannbehandlingsangst hos barn? Og hvordan skal barnet (samt foreldrene?) som er behandlet under tvang følges opp? Vi vil i denne kronikken med utgangspunkt i tannhelsetjenesten (mye kan overføres til helsevesenet generelt) foreslå noen svar på spørsmålene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først vil vi minne om at tannklinikken representerer en ny og ukjent situasjon for barnet. Mange vil kunne oppleve lyder, lukter og fremmede mennesker som skremmende. Vegring er en del av barnets normale psykologiske utvikling og har sitt utspring i barnets naturlige frykt for ukjente situasjoner og nye mennesker. Hvordan skal vi så møte usikre eller redde barn (som gjerne også har vondt i en tann) når de vegrer seg mot behandlingen som kan hjelpe dem?

Tilvenning til tannbehandling og bruk av beroligende medikamenter for angstreduksjon er velfungerende metoder som kan gjøre barnet behandlingsmottakelig og fremme mestring. Men mange redde barn vil til tross for beroligende medikamenter ofte motsette seg tannbehandling og ikke minst vil selve sprøyten være avskrekkende for mange. Da oppstår en situasjon der både tannlege og foreldre kan bli frustrert og hjelpeløse, og der man velger å ty til holding for å løse problemet på kort sikt.  

Holding kan defineres som gjennomføring av behandling når barnet fysisk motsetter seg dette. For barn under 16 år er det barnets foresatte som har samtykkekompetanse i forhold til om behandling skal gis under tvang. I praksis vil det være behandleren som bestemmer om tvang bør brukes. Dette er problematisk da det per i dag ikke finnes retningslinjer for bruk av tvang. Det kreves heller ikke skriftlig samtykke fra foresatte.

Tannhelsepersonell er i en posisjon hvor de kan oppleve at det forventes at behandling gjennomføres. Dårlig eller utydelig kommunikasjon mellom foresatte og behandlere kan derfor føre til at tvang benyttes til tross for at ingen i utgangspunktet ønsker det. Etter vår erfaring er denne type tvangsbehandling noe som utelukkende skal forekomme i tilfeller hvor behandlingen vurderes som akutt. Akutt betyr at dersom tannbehandlingen ikke gjennomføres samme dag vil det få alvorlige konsekvenser som tap av permanent tann eller alvorlig infeksjon.

Klinisk erfaring tilsier at når tannhelsepersonell velger å gjennomføre med tvang, er det oftest ikke en planlagt handling. Det er derfor grunn til å tro, på bakgrunn av manglende retningslinjer, at terskelen for bruk av tvang er ulik på tvers av klinikker og tannleger. En utarbeidelse av retningslinjer skal beskytte barnet, og gjøre bruk av tvang til en gjennomtenkt handling. Så hva skal vi gjøre for å redusere bruk av tvang? Ved å møte barnet på barnets premisser, akseptere skepsis og usikkerhet og bruke tid på å oppnå en kontakt, kan man bygge tillit som gjør det mulig å introdusere utstyr og behandling samtidig som barnet opplever mestring.

Barnet skal oppleve kontroll, mestring og tillit til tannhelsepersonellet, uavhengig av om barnet behandles med eller uten bruk av beroligende medikamenter. For å få til dette må vi prioritere å sette av tid. Dersom relasjonsbygging og tilvenning ikke er tilstrekkelig for å skape trygghet for gjennomføring av behandling, bør barnet henvises for behandling i narkose fremfor at tannbehandling gjennomføres med tvang. Deretter kan man sette av tid til å jobbe med relasjonsbygging, tilvenning og eventuelt angstbehandling når tannbehandlingen er gjennomført.

For at barn ikke skal utsettes for tvang i fremtiden, kommer vi ikke utenom at narkosetilbudet som tilbys barn må bygges opp. Etter mange møter med redde barn og fortvilte foreldre og tannhelsepersonell kan vi ikke godta at vi utsetter våre barn for tvang. Dessverre kan det i noen få tilfeller være nødvendig å ty til holding. Da behøves retningslinjer for når og hvordan tvang kan brukes, og for hvordan pasienten skal følges opp etter at tvang er brukt. 

Vi mener at dersom tannbehandlingsbehovet er av en slik karakter at det vurderes nødvendig å bruke tvang under behandlingen, skal beslutningen om bruk av tvang være i samråd med foreldrene. Et skriftlig samtykke fra foreldrene til bruk av tvang bør foreligge i forkant av behandlingen. Etter at behandlingen er utført må hensikten for bruk av tvang, hvordan tvang er gjennomført og hvordan pasienten reagerte i behandlingssituasjonen journalføres. Videre foreslår vi ved TkVest / Hordaland at barn som er behandlet med tvang, rutinemessig bør kalles inn til en ny konsultasjon (helst innen 1 uke) med fokus på samtale og tilvenning til tannbehandlingssituasjonen.