FERRANTES ITALIA: Omslag fra Elena Ferrantes bok «Dei som flyktar og dei som blir», utgitt på norsk av Samlaget.
FERRANTES ITALIA: Omslag fra Elena Ferrantes bok «Dei som flyktar og dei som blir», utgitt på norsk av Samlaget.Vis mer

Når huset brennes ned

Elena Ferrante får ikke lenger lov til å være anonym, har noen påståtte gravejournalister bestemt.

Kommentar

Det er ikke første gang noen hevder at de har funnet ut hvem den hemmelighetsfulle forfatteren er, men det ser nå ut til at opplysningene har mer hold. Etter 25 års intens jakt ser sladrepressen ut til å ha klart det: Ferrante blir gitt et ansikt. Dessverre.

Dette fører tankene hen på forrige ukes opphetede Aftenposten-«avsløringer» av Vigdis Hjorths romanfigurer. Kanskje hensikten der var å problematisere nøkkelromaners herjing med ekte mennesker, men Hjorths omgivelser har nok for lengst vent seg til tanken om at hun skriver så djervt hemningsløst som mulig. Skulle det ha ligget en familiehemmelighet på lur der, kommer det neppe som noen bombe at nettopp Hjorth nå trekker den fram. Kanskje det til og med kan virke frigjørende, også for dem som blir «rammet». Når et hus brenner ned, blir det plass til å bygge nytt.

Jakten på Ferrante har en helt annen karakter. Avsløringen skjer altså gjennom lekkede, anonyme papirer som skal vise at en navngitt oversetter har mottatt så store honorarer fra miniforlaget e/o at det må være hun som skriver bøkene. Hun og mannen har kjøpt flotte leiligheter i Roma og feriested i Toscana. Aha, liksom.

Å bekjempe hemmelighold og å avsløre falskneri og manipulasjon, er en selvsagt del av pressens virkefelt. Slikt kan by på stor risiko for de involverte – både den som avslører og den som blir avslørt. Risikoer kalkuleres, fordi dette er viktige oppdrag for journalistikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Elena Ferrante nå altså jages ut av hiet, med utpresning og bedrag, er det vanskelig å se det som et slikt oppdrag. Risikoen er av en helt annen karakter. Det er det litterære verket som står i fare. Leserne skal nå tvinges til å forholde seg til et menneske som i gjennomtenkte resonnementer har forklart hvorfor hun ikke skal stå mellom sitt verk og leseren. Avsløringen rekker tunge til alvoret i denne tanken.

Plutselig tipper vår lesning over i et fåfengt strev etter å finne hvilke brikker som passer sammen med hva. Javel, så hun er ikke napolitaner, hun er halvt tysk og har bodd i Roma i hele sitt liv. Er altså bydelen Lila og Lenù vokser opp i bare en valgt kulisse, og ikke et opplevd sted? Er alle diskusjonene om den napolitanske dialektens voldelige kraft rene projiseringer, noe forfatteren bare har fra sin ektemann?

Slike tanker kan pågå i det uendelige, og jeg hater det. Disse unødvendige avsløringene som nå sprer seg som løpeild på nettet, skulle jeg så gjerne vært foruten. Å slokke brannen og redde huset, står dessverre ikke i min makt. Noen har brent av en vesentlig del av min leseropplevelse, og på toppen av det hele framstilles de som djerve gravejournalister. Aha, liksom.