I høst har jeg markert et veldig spesielt jubileum. Det skal jeg komme tilbake til om litt.

Men først; identitet er et stadig tilbakevendende tema i den offentlige debatten. Kanskje ikke så rart siden alt i dag har blitt identitetspolitikk. Enten det handler om kjøttfritt julebord eller om at noen er norsk-norske. Vi lever i våre identiteter og vi skaper våre identiteter. Med andre ord, vi kommer ikke utenom dem.

Identitet handler også om posisjon og makt. Man kan si at de privilegerte, de med makt og posisjoner i samfunnet, har ingen definerende identitet. Mens de uten privilegier, de som tilhører en minoritet og de ressurssvake får en definerende identitet. De med makt og posisjoner får lov til å være individer, mens minoriteter og ressurssvake blir grupper.

De med makt og posisjoner får velge en identitet, de andre bare får en identitet. Da blir man innvandrer eller en med innvandrerbakgrunn. Da blir man minoritetsspråklig. Da blir man en med funksjonsnedsettelse, en trygda, en same eller en homofil. Og det er ingenting galt med å være trygda eller innvandrer eller noe av det andre som er nevnt. Men noen har makt til å definere andre inn i gruppeidentiteter, og denne maktposisjonen er ikke alltid like synlig.