Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Erna Solberg:

Når ingen andre skinner er Erna fortsatt stjerna

Alt lykkes definitivt ikke for denne regjeringen, men det spiller ingen rolle. Det preller av, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Det har vært et merkelig og kaotisk politisk halvår. I september kunne Erna Solberg smile selvsikkert etter valgseieren. Et forsiktig smil, fordi hun visste at den nye sammensetningen på Stortinget ville gjøre den vanskelige jobben hennes enda mer vrien.

Nå holdt det ikke bare med støtte fra Venstre eller KrF - begge måtte med. I debattstudioene etter valget sto både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum og koste seg med tanken om hvordan de skulle bryte flertallet til regjeringen.

Etterpå har regjeringen gått på tap etter tap i Stortinget. Lærernorm, fedrekvote, revurdering for «oktoberbarna», stopp i tvangssammenslåing av kommuner, én time fysisk aktivitet i skolen hver dag og papirslipp i posten til pensjonistene.

Dette er bare et lite utvalg. Aftenposten telte nylig opp 12 tapte slag til jul. Det har vært en svett førjulstid på regjeringens kjøkken.

Og det har vært enda mer snacks på menyen. SSB-striden, hvor Siv Jensen for første gang i sin ministerkarriere er på faretruende dypt vann. Goliat-saken, der Terje Søviknes spinner og spinner for å forsøke å la være å si at oljeprosjektet ikke blir lønnsomt - og Carl I. Hagens drøm om Nobel. Som brast. Uten at regjeringen offisielt sett har hatt fingrene sine i akkurat den saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Normalt skulle en slik rad av tapte saker klumpet seg sammen til et uhåndterlig berg av negativ omtale. Ikke for Erna Solberg. Alt lykkes definitivt ikke for denne regjeringen, men det spiller ingen rolle. Det preller av.

Kaospiloten Solberg har i høst staket ut en effektiv kurs under trøblete forhold: Ingenting er hellig, bortsett fra et strammere budsjett og fred med de gamle samarbeidspartiene Venstre og KrF. KrF har fått de største innrømmelsene, med enormt gjennomslag i statsbudsjettet. Venstre ser statsrådposisjoner i det fjerne, og har dermed vært enklere å ha med å gjøre.

Men det viktigste elementet i Solbergs strategi er likevel det samme: ingen og ingenting skal få slått en kile inn mellom Høyre og Frp.

Dette har fått bevegelsesfriheten til Frp-statsrådene til å framstå som grenseløs. Det i en slik grad at Solberg av onde tunger er blitt beskyldt for å innføre en slags ny styreform, hvor hun selv har rollen som Norges seremonielle overhode. Påfallende tilbakelent i pressede politiske situasjoner, tilsynelatende uten forpliktelse overfor statsrådene og ministrene hun er sjef for.

Noen ganger blir det komisk, som da hun ikke ville kommentere at finansministeren beskyldes for å presse ut SSB-sjefen av innvandringspolitiske hensyn. «Det er ikke en statsministers oppgave å svare på alt som skjer i samfunnet», sa hun til VG.

Tøyeligheten gjør sikkert at mange går og venter på når det skal ryke. Det kan de nok bare glemme.

Denne høsten har NRK sendt sin gode statsminister-serie «Da vi styrte landet». I den koselige settingen rundt middagsbordet har vi blitt kjent med menneskene bak makten. Kåre Willoch fikk stråle i sin etterhvert kjente rolle som klok, aldrende statsmann.

Derfor var det også spesielt å legge merke til hvor det butta. Moroa tok slutt da samtaleemnet skled over til å handle om jappetida. Willoch var som ved et trylleslag tilbake i den politiske debatten i Stortingssalen på slutten av 80-tallet. Da andre statsministre rundt bordet antydet at hans reformer var medvirkende årsaker til den økonomiske kollapsen etter jappetida, ble han totalt uforsonlig. Kåre ble til Willoch igjen.

Dette var skansen han falt på. Han ville stramme inn økonomien med blant annet økt bensinavgift, og ble felt av Carl I. Hagen.

I samme serie kunne vi ane hvor Erna Solbergs skanse går. I hennes episode ble terror og økende fremmedfrykt tema rundt bordet. Mens nær samtlige - Willoch inkludert - eksplisitt advarte mot hets av muslimer, snakket Solberg seg rundt temaet. Vi må være på vakt mot radikalisering, nøyet hun seg med å si. Litt pussig, når anledningen var så åpenbar og settingen såpass uformell.

Erna Solberg sitter fast i limet mellom Frp og Høyre. Hennes politiske prosjekt er helt avhengig av dette, og derfor viker hun ikke en tomme.

Det er for tida ingen alternativer til Erna Solberg. Det gir henne et påfallende stort manøvreringsrom. I dagens politiske bilde er det ingen som vil fristes til å hoppe til køys med Jonas Gahr Støre.

Dermed kan Erna Solberg konsentrere seg om sin store politiske utfordring det neste halvåret: å få Venstre til å utvikle et like avslappet forhold til Frp som henne selv.

Den oppgaven kan hun ikke undervurdere. Trine Skei Grande og Per Sandberg skal tross alt forlate statsråd på slottet hver fredag, enige i politikken som føres. Det vil kreve en mobilisering av hele Solbergs register som hestehandler og personalsjef.