Når ingen regler følges

HVORDAN KAN MAN hjelpe i en situasjon der det eneste som er forutsigbart er lovløsheten?

Filmen «Hotell Rwanda» forteller en sann historie om folkemordet i Rwanda i 1994; om hotelldirektøren Paul Rusesabagina som gjennom sin heltedåd reddet medmennesker fra å bli slaktet ned. Midt oppe i den kollektive katastrofen gir enkeltmenneskers mot og handling håp. Slike historier finnes midt oppe i mange av historiens store tragedier og det er viktig at de blir fortalt. For bare å nevne en parallell: I disse dager for 60 år siden ble nærmere 25.000 skandinaviske fanger reddet fra en varslet død i tyske konsentrasjonsleire av de hvite bussene, organisert og drevet fram av noen få modige kvinner og menn.

Mens hundretusener ble slaktet ned i Rwanda lot det internasjonale samfunnet dette skje uten å gripe inn. Hvordan håndterer omverdenen en så ekstrem, brutal og umenneskelig situasjon som den i Rwanda for elleve år siden? Den storpolitiske diskusjonen rundt omverdens manglende militære intervensjon er både følelsesladd og sammensatt og den vil forfølge både FN og organisasjonens medlemsland i lang tid. Hvem hadde, hvem tok og hvem unnlot å ta ansvar? Også de humanitære organisasjonene møte uhyre krevende utfordringer i Rwanda. Hva har vi lært?

HUMANITÆRE ORGANISASJONER som jobber i konfliktområder er avhengig av beskyttelse og tillit, ikke bare fra noen, men fra alle parter i konflikten. Dette er en lærdom fra konfliktsituasjoner over hele verden. Skal vi lykkes må vi ha tillit til at alle parter ser at vår oppgave er å hjelpe nødlidende - og bare det. Vårt mandat er ikke politisk eller militært, kun humanitært. Nøytraliteten er ikke et mål, men et middel for å nå de som trenger hjelp, uavhengig av hvem de er, uavhengig av hvilken side i konflikten de tilhører.

Når den gjensidige tilliten slår sprekker kan organisasjonene selv risikere å bli et mål i kamphandlingene. Hendelsene i Rwanda i 1994 var et eksempel på dette. Mange organisasjoner måtte selv flykte.

En hjelpearbeider er forberedt på å jobbe under krevende forhold, og det hender at hjelpearbeidere rammes fordi de er på galt sted til gal tid. Men en grense krysses når hjelpearbeideren og organisasjonen blir valgt ut som mål for angrep. Da må organisasjonens ansvarlige vurdere å ta medarbeiderne ut fra situasjoner som helt åpenbart medfører fare for deres liv. Det er en dramatisk beslutning. Knapt noe er verre for oss når resultatet er at de hjelpetrengende overlates til seg selv.

Den etiske fasiten i et slikt valg er vanskelig å finne. Å sette verdien av hjelpearbeideres og krigsrammedes liv opp mot hverandre er en tvilsom øvelse. Derfor vil og må vi arbeide hvileløst for dette: Å sikre mulighetene for å bli i felt ved å forebygge at det oppstår situasjoner der vi mister vår nøytrale rolle og den tillit og sikkerhet vi er avhengig av.

RØDE KORS VAR til stede i Rwanda både før, under og etter folkemordet. Da situasjonen tilspisset seg i 1994 og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) begynte å planlegge evakuering, erfarte man at Interahamwe-militsen lot Røde Kors jobbe forholdsvis fritt. Dette gjorde det mulig å fortsette hjelpearbeidet. Blant annet fikk ICRC satt opp et feltsykehus i Kigali, og kunne bruke ambulanser fra både ICRC og Rwanda Røde Kors til å hente inn sårede som ble behandlet på sykehuset.

Hvorfor beholdt ICRC denne muligheten mens andre hjelpeorganisasjoner måtte evakueres? En viktig del av svaret må hentes i Røde Kors\' historiske rolle og organisasjonens mandat. Krigens regler er nedfelt i blant annet Genèvekonvensjonene som er undertegnet av 191 stater. Reglene er gjennom tidene formidlet til et stort antall stridende parter - stater, armeer, gerilja og opprørsgrupper. Ifølge reglene skal virksomhet under det røde korset og den røde halvmånen i enhver konfliktsituasjon beskyttes og ikke utsettes for angrep. For å bevare denne særstillingen kan Røde Kors ikke ta part i konflikter eller på noe tidspunkt la seg engasjere i uoverensstemmelser. Igjen; nøytraliteten er ikke et mål, men et avgjørende middel for å nå de som trenger hjelp.

MED DENNE tilnærmingen kan Røde Kors operere i de aller fleste konfliktområder i verden. Det har kommet tusenvis av hjelpetrengende til gode. Men respekt for denne rollen er ikke gitt en gang for alle. At ICRC ble mål for et angrep i Bagdad i oktober 2003 førte til at organisasjonen måtte trekke seg midlertidig ut og legge om arbeidet. Når man kunne fortsette arbeidet i Rwanda var det takket være årelangt arbeid for å informere alle partene i konflikten om Genèvekonvensjonenes innhold. Selv om situasjonen i Rwanda var preget av lovløshet, kunne man likevel bruke denne tilliten til å skape et humanitært spillerom som gjorde det mulig å drive nødhjelp.

Det følger av nøytraliteten at Røde Kors ikke kan gjøre forskjell på de stridende parter. I Rwanda var ICRC i dialog med Interahamwe-militsen så vel som militæret og regjeringen.

Men kan man virkelig stille seg nøytral i en situasjon som den i Rwanda? Hvordan kan man være upartisk når det skjer et folkemord? Skal upartiskheten og nøytraliteten alltid beskyttes?

Å OPPRETTHOLDE upartiskhet er en balansegang, full av dilemmaer. Samtidig som upartiskhet er avgjørende, er det også Røde Kors sin oppgave å tale ofrenes sak. Et eksempel er vurderingene man må ta når det gjelder rapportering til omverdenen om hva som foregår. I konfliktsituasjoner kan all informasjonsflyt bli politisk, og hva man som humanitær organisasjon velger å rapportere ut til verden og ikke er en krevende vurdering. Går man til mediene med alt man ser kan resultatet bli at man avstenges fra fremtidig hjelpearbeid.

Katastrofen i Rwanda satte prinsippene på ekstreme prøver. I april 1994 ble en ambulanse fra Rwanda Røde Kors stoppet, og de sårede tutsiene de skulle transportere til sykehuset ble drept ved veikanten. Propaganda-radioen RTLM annonserte like etter at Røde Kors transporterte «fiender av republikken fordekt som falske sårede». Her valgte ICRC å offentliggjøre hendelsen og gå ut med den i internasjonale medier, noe som til slutt endte i en lovnad fra alle parter om at alle Røde Kors-ambulanser ville bli respektert.

Offentliggjøringen av ambulansedrapene var betenkelig av mange grunner. Det kunne oppfattes som en motarbeidelse av militsen og resultere i fullt tillitsbrudd, og det kunne sette de Røde Kors-ansatte i landet i livsfare. Det kunne også svekket ICRCs nøytralitet og upartiskhet og dermed begrenset organisasjonens spillerom - ikke bare i denne konflikten, men også i framtidige konflikter.

DET INTERNASJONALE samfunnet har forskjellige aktører som skal fylle forskjellige funksjoner. Verden trenger både politisk press og nøytral, humanitær handling. Vi trenger et sterkt internasjonal samfunn som kan gå inn med politisk og i noen tilfeller militær tyngde og vi trenger ikke-statlige organisasjoner som kan øve politisk press på myndigheter, som kan si fra og nå ut i den store offentligheten. På samme måte trenger vi humanitære organisasjoner som gjennom sin nøytralitet kan slippe til raskt og uhemmet for å hjelpe de som befinner seg midt i de akutte situasjonene. Det internasjonale samfunnet ble kritisert for å ikke ta et standpunkt og for å unnlate å gå inn i konflikten i Rwanda. For de humanitære stiller det seg annerledes. Det var nettopp politisk upartiskhet som gjorde det mulig for Røde Kors å kunne yte nødhjelp i en så ekstrem konfliktsituasjon. Slik blir nøytraliteten nøkkelen til å hjelpe.