Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Psykisk helse

Når ingen tar imot den utstrakte hånda

Altfor mange forteller om opplevelser der de ikke får hjelp når de ber om det.

HJELPEN MÅ FINNES: Alle kan gjøre noe for menneskene rundt seg, men som ved all annen sykdom må hjelpen finnes i helsetjenesten når det er behov, skriver Hadia Tajik. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
HJELPEN MÅ FINNES: Alle kan gjøre noe for menneskene rundt seg, men som ved all annen sykdom må hjelpen finnes i helsetjenesten når det er behov, skriver Hadia Tajik. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Sterke historier deles i stor skala på sosiale medier om hvilke erfaringer folk som nettopp har bedt om psykisk helsehjelp, har gjort seg.

Det har til og med oppstått en ny hashtag, #psykohelsevern, der vi kan lese om folk som får beskjed om at de er for syke til å få hjelp eller ser for friske ut til å trenge hjelp. Dette er ikke en verdig behandling av psykisk uhelse.

I 2018 tok 674 personer livet sitt. Hvis 2020 skal gi flere håp må samfunnet stille opp mer. Det må bety mer enn akutthjelp på telefon. For hva skjer om du strekker ut hånda og ber om hjelp, men ingen er der til å ta den imot? Hvor lenge må man tåle å stå på venteliste når man er en hårsbredd fra døden? Hvor mange ganger må man be om hjelp før noen hører? Hvor høy skal terskelen være for å finne riktig bistand?

Å måtte fylle ut et skjema der man argumenterer for hvorfor man er syk nok til å trenge hjelp er en for høy terskel for mange.

Å bli plassert på en venteliste slik at hele livet settes i limbo i påvente av hjelp er ikke tidsnok for mange.

Å be om hjelp til å komme ut av en håpløs og vond situasjon er vanskelig nok én gang. Ikke alle orker å be om det flere ganger for å bli hørt.

Alle kan gjøre noe for menneskene rundt seg, men som ved all annen sykdom må hjelpen finnes i helsetjenesten når det er behov. Noe av det som må gjøres, krever politiske initiativ.

For det første trenger vi en sterkere satsing på psykiske helsetjenester for dem med akutte behov. Det betyr blant annet å stanse videre nedbygging av døgntilbudene i sykehusene. Det er for mange som ikke får hjelp eller som må slite med selvmordstanker mens de venter på hjelp. Vi mener sykehusene må få midler til å styrke psykisk helsetilbud i hele landet.

For det andre trenger vi flere og bedre lavterskeltilbud i kommunene. Skal det bli enklere for folk å be om hjelp må det være fagfolk der som kan hjelpe. Det innebærer å sette av midler i stadig strammere kommunebudsjetter. Årets opplegg for kommuneøkonomien var det laveste på 15 år.

Helsetjenestene har uttrykt sine bekymringer for dette flere ganger og rådmenn har sagt de må spare på andre områder for å oppfylle bemanningsnormer i skole og barnehage som regjeringen har pålagt dem. Vi trenger flere gode digitale ungdomstjenester slik at helsepersonell kan snakke med unge på nett uten å snuble inn i personvernproblemer. Unge etterlyser dette selv.

For det tredje må vi bort fra et dårlig system med målstyring innen psykisk helsehjelp. Regjeringen har innført innsatsstyrt finansiering (ISF) i psykiatrien for å få mer effektiv behandling. Det vil si at antall konsultasjoner vil gi økonomisk uttelling for helsetjenesten.

Slik styring har gitt resultater i andre deler av helsetjenesten, men vi må huske at det er forskjell på depresjon og benbrudd. Fagfolk advarer om at vi vil få mer registrering og skjemavelde, uten at de nødvendigvis fører til mer behandling. En reell styrking av psykisk helsevern og tilstrekkelig tid med pasienter er viktigere enn å øke antall rapporter og mål.

Det krever mot for å dele historiene vi nå kan lese i sosiale medier, slik mange har gjort den siste tiden. Det er sterk lesing, men jeg tror vi har godt av å lese det. Som Kirkens Bymisjon sier: «Ingen er bare det du ser». Det er en nyttig påminnelse for oss alle.

Historiene krever politisk handling. Arbeiderpartiet er klare på hva vi mener svarene er. For som Ingeborg Senneset så fint skrev i Aftenposten: Vi må ikke bare gi folk hjelp til å overleve, men også hjelp til å leve.

Da må fellesskapet kunne ta imot de utstrakte hendene.