Når integrasjonen mislykkes

INTEGRASJON: Kombinasjonen sosial nød og minoritetsstatus kan være eksplosiv.

«VÅR MODELL FOR integrasjon av innvandrere har mislykkes!» Dette uttalte den franske innenriksministeren tidligere denne uken. Men hva er egentlig den franske modellen? Og finnes det noe land som har lykkes med å inkludere dem som kommer langveis fra? Knapt noe land kan slå seg på brystet og si at det har lykkes i å integrere de såkalt nye innvandrerne, dvs. de som har kommet fra land utenfor OECD siden 1960- og 70-tallet. Det er likevel viktige gradsforskjeller.Man deler ofte integrasjonspolitikk inn i tre hovedmodeller: én som baserer seg på likhet, én som vektlegger forskjell og kulturell anerkjennelse, og én som satser på velferdsstatlig innlemming - en slags både-og-modell. Frankrike blir vanligvis trukket fram som toneangivende når det gjelder modellen som fremhever likhet. Her skal alle individer ha lik rett til samfunnsborgerskap, uavhengig av etnisk og nasjonal opprinnelse. Det har vært lett og raskt å få innvilget statsborgerskap i Frankrike sammenliknet med andre land i Europa. Samtidig har myndighetene ikke akkurat oppmuntret til etnisk og kulturelt særpreg. Man har altså i stedet ønsket at innvandrerne skal assimileres i det etablerte samfunnet. Presset mot å bli fransk fortest mulig har vært betydelig. Den franske staten har som et resultat av dette vært svært tilbakeholdne med å bruke velferdsstatlige tiltak overfor kulturelle minoriteter. Denne bevisste laissez faire-politikken har blitt begrunnet på forskjellige måter.

FRANKRIKE MENTE lenge at integrasjon av innvandrere skulle være et «naturlig» resultat av å bo og leve i fransk kultur, og følgelig ikke noe som skulle stimuleres med spesifikke tiltak. Denne tilnærmingen, som de senere årene har blitt modifisert, er en arv fra de prinsippene som sprang ut av den franske revolusjonen: Målet om å skape et samfunn basert på frihet og likhet. Denne målsettingen skulle realiseres i forhold til innvandrere ved en gradvis assimilering. Skolesystemet har spilt en sentral rolle i denne sosialiseringen av utlendinger i Frankrike. Gjennom et felles utdanningsvesen skulle alle barn knyttes til fransk kultur og samfunn. Opp gjennom årene, før den «nye innvandringen» tok til, har franske myndigheter på mange måter lykkes i dette på egne premisser. Ulike grupper innvandrere ble assimilert og inkludert i det franske samfunnet. Dette dreide seg imidlertid om grupper som i utgangspunktet hadde mye felles med det franske. Europeere og katolikker har for eksempel lett tilpasset seg det franske livsmønsteret. Det er gjerne polakker og italienere som innvandret før andre verdenskrig som trekkes fram. Grupper som har kommet senere, i første rekke nord-afrikanere, blir oppfattet som vanskeligere å innlemme i det franske. Fortolkningene av årsakene til dette varierer fra å legge skylden på innvandrerne selv, til å vurdere mottakersamfunnet som mer lukket i forhold til de nye gruppene enn tidligere.

I FRANKRIKE HAR modellen blitt justert i møte med virkeligheten. Det har i praksis ikke vært mulig å håndtere sosiale problemer som om etnisk bakgrunn ikke skulle eksistere. Ikke minst har det skjedd store politiske endringer på 1980- og 90-tallet, som har gjort at etnisitet og kulturkonflikt har kommet sterkere i fokus. Dels har integrasjonsproblematikk presset seg fram ved at enkelte medlemmer av etniske grupper mer systematisk faller utenfor i samfunnet, dels har det utviklet seg en sterk repatrieringsbevegelse med nasjonalisten Le Pen i spissen. På begynnelsen av 1990-tallet ble det innført nye lover som i sterk grad modifiserer innvandreres rettigheter når det gjelder naturalisering. Innvandring diskuteres i dag i stigende grad som et «sikkerhetsproblem», og blir satt i sammenheng med en rekke sosiale og politiske belastninger som terrorisme, kriminalitet, narkotika og vold.

HVIS LIKHET er et stikkord for den franske løsningen, så er forskjellighet nøkkelordet i nabolandet England. Her har man ikke ønsket at en nasjonal monokultur skulle gå på bekostning av særtrekk ved dem som kommer til landet. I stedet har myndighetene forholdt seg til nykommerne som avgrensede etniske grupper - som minoriteter. Man har støttet organisasjoner og aktiviteter som har fremmet deres egenart. Innsatsen har vært rettet mot grupper med spesielle behov i forhold til majoriteten.Har så den britiske løsningen vært mer vellykket enn i Frankrike? Hvis suksess på dette området måles i etnisk pregede gateopptøyer, så har den ikke det. På 1990-tallet var det flere runder med gateuro i England. Og i forbindelse med bombeattentatene sist sommer, mente statsminister Blair at staten hadde lagt seg for lite opp i det som foregikk i deler av minoritetsmiljøene. Noen så det som et tegn på at den britiske integrasjonspolitikken hadde mislyktes.

I DE SKANDINAVISKE landene finner vi en tredje modell. Her brukes også ordet integrasjon, om enn i en litt annen betydning enn i Frankrike. Hvis den franske politikken satset på «likhet» og den britiske hadde fokus på «forskjellighet», så ønsker vi begge deler her i nord. Her betyr ordet integrasjon noe annet enn i Frankrike. I prinsippet mener man at innvandrere og majoritetssamfunnet gjensidig skal tilpasse seg hverandre. Likhet med majoriteten skal fremmes gjennom en universalistisk velferdspolitikk i kombinasjon med konkrete tiltak som f.eks. språkundervisning. «Positiv diskriminering» har blitt ansett som et nødvendig midlertidig redskap for å fremme sosial tilpasning. Samtidig skal forskjelligheten respekteres. Er det så denne både-og holdningen som er løsningen?

TIL TROSS FOR at vi i Skandinavia ikke har opplevd opptøyer som ligner de i Frankrike, så kan man ikke konkludere med at løsningen finnes her. Kritikken av integrasjonspolitikken i Norge og Sverige, og ikke minst i Danmark, har vært hard. Særtiltak har en tendens til å være kontroversielle fordi de utfordrer likhetstenkning og rettferdighetsbetraktninger i de forskjellige velferdsstatene. Men ikke minst har myndighetene blitt gjort ansvarlig for høy arbeidsløshet og de sosiale problemer i forstedene til de store byene, for eksempel utenfor Stockholm og Malmø. I varierende grad har disse problemene blitt knyttet til rasisme og diskriminering fra majoriteten, men også til mangelfull kompetanse og deltakelse fra innvandreres side. Etter drøyt 30 års fartstid, kan ingen av de tre tilnærmingene oppsummeres som noen ubetinget suksess. Men vi kan likevel med en viss trygghet slå fast at de franske bilbålene er lite sannsynlig å oppleve i dagens Norge. Marginaliseringen er ikke like omfattende og utsiktene ikke like håpløse. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det går bedre med lengre botid. Like fullt: Kombinasjonen sosial nød og minoritetsstatus kan være eksplosiv i mange sammenhenger. Alle feilgrepene i Europa vitner om at dette er vedvarende spenninger som kan antennes også i hjemlig sammenheng hvis man ikke lykkes i det langsiktige integrasjonsarbeidet.