«HYBRID-KRIG»: Generalsekretær Thorbjørn Jagland i Europarådet ser ut til å ønske gransking av generalsekretær Jens Stoltenberg i NATO for Norges krigføring i Libya. Foto: Jon Hauge / Aftenposten / NTB
 «HYBRID-KRIG»: Generalsekretær Thorbjørn Jagland i Europarådet ser ut til å ønske gransking av generalsekretær Jens Stoltenberg i NATO for Norges krigføring i Libya. Foto: Jon Hauge / Aftenposten / NTBVis mer

Når Jagland vil granske Stoltenberg

Var det like galt av tidligere norsk statsminister Jens Stoltenberg å bombe i Libya som det var av tidligere britisk statsminister Tony Blair å gå til krig i Irak?

Kommentar

Det er generalsekretæren i Europarådet, Thorbjørn Jagland, som sidestiller krigene i Irak og Libya på Facebook. Han er øyensynlig oppglødd av den ramme refsen fra den britiske granskingskommisjonen ledet av John Chilcot mot tidligere britisk statsminister Tony Blair for Irak-krigen. Den omfangsrike rapporten kom i forrige uke og var sannelig ikke nådig.

«Hvis Irak krigen (sic) var ulovlig, som den var slik Kofi Annan sier, hva var da bombingen i Libya, som gikk lenger enn mandatet som FNs sikkerhetsråd ga», skriver Jagland og glemmer spørsmålstegnet.

USA og Storbritannia gikk til krig i Irak for å velte president Saddam Hussein uten godkjenning fra Sikkerhetsrådet i FN. De begrunnet krigen med lite troverdige etterretningsopplysninger om irakiske lagre av masseødeleggelsesvåpen. Tony Blair møtte sterk motbør i Europa. Han fikk klare advarsler mot krigen fra europeiske ledere, særlig fra president Jacques Chirac i Frankrike.

Nesten et år før invasjonen av Irak lovte Blair daværende president George W. Bush i USA å stå ved hans side uansett hva som kom til å skje, går det fram av et brev fra Blair til Bush fra 28. juli 2002. Blair og Bush gikk tvers igjennom folkeretten, ikke til seier, men til et forferdelig nederlag. Det utspiller seg ennå på slagmarkene i Irak og Syria. I tillegg flyttet de stridskrefter fra krigen i Afghanistan. Den krigen var godkjent av Sikkerhetsrådet. Men heller ikke der skulle det gå særlig bra.

Våren 2011 var det stor frykt for at regjeringsstyrkene til Muammar Kadhafi ville sette igang et folkemord mot sivile for å knuse opprørerne i byen Benghazi. FN godkjente militær bistand til å hindre en humanitær katastrofe. Vedtaket i Sikkerhetsrådet åpnet for å innføre flyforbud over Libya.

Denne gang var det landene i Europa som var pådriverne, med daværende president Nicolas Sarkozy i Frankrike i fremste rekke. USA under president Barack Obama satt mer i baksetet. Sarkozy hadde sine krigsfly i lufta idet Sikkerhetsrådet stemte. Han ville være bombesikker på å være først med å bombe.

Også i Norge var det hastverk. Statsminister Jens Stoltenberg og hans statsråder hadde ikke tid til noen grundig saksbehandling eller noen behandling i Stortinget. Norges krigføring i Libya er kalt krigen som ble vedtatt på mobiltelefon. Det het seg at Norge bombet best. I alle fall var den norske innsatsen veldig «framoverlent»; krigsflyene påtok seg mange og farlige oppdrag mot de viktigste og mest risikable målene. President Obama omtalte det norske krigsbidraget som svært slagkraftig og verdifullt. Men det var svært lite politisk styring over krigsinnsatsen.

Det vil ikke gå inn i historien som noe lysende øyeblikk i Stoltenbergs politiske løpebane.

Etter hvert hadde nemlig målet i Libya endret seg til et regime-skifte. Man jaktet på Kadhafi, og til slutt ble han fanget og drept. Krigsinnsatsen hadde fått et omfang som lå langt utenfor alle rimelige tolkninger av mandatet fra FN. Etterpå opplevde Libya et fullstendig statssammenbrudd. Da de utenlandske krigerne dro hjem, sto libyerne igjen og skjøt mot hverandre.

Jagland savner kanskje en norsk granskingskommisjon for Libya, noe som har vært etterlyst av flere i Norge. Den trenger ikke være like omfattende som den britiske om Irak, skulle vi tro. Vedtaket var raskt gjort, ved hjelp av mobiltelefoner og uten brysomt mange sakspapirer som kan granskes. Det finnes vel ikke lydopptak av statsrådenes mobilsamtaler, får vi tro.

Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, begge to tidligere ledere i Arbeiderpartiet og statsministre i Norge, utkjempet en bitter maktkamp tidlig på 2000-tallet på den norske arenaen. Nå kan det se ut som en omkamp er på gang, men denne gangen på den europeiske arenaen, mellom generalsekretærene i Europarådet og NATO.

Men Jagland gir seg ikke med å ta opp krigen i Libya. Han refser også norsk presse og toppmøtet i NATO nylig. «Ikke et eneste forsøk på å sette ting i perspektiv under dekning av NATO toppmøtet (sic). Kun propaganda i norsk presse, neste (sic) like ille som propagandaen fra russisk presse mot “vesten”. Det er på tide å ta til vettet som Michael (sic) Gorbatsjov sier. »

Det virker som om Thorbjørn Jagland vil ta et omfattende oppgjør med de sikkerhetspolitiske doktrinene til Jens Stoltenberg og NATO. Men han gjør det gjennom sosiale media, gjennom Facebook. Det er vel dette som man i NATO kaller «hybrid» krigføring, og denslags sliter Stoltenberg og NATO med å finne et svar på.