FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Helgekommentaren: #methree

Når jeg møter gamle treningskompiser vet jeg at sjansen er stor for at minst en klyper meg i rumpa

Går det an å spørre om alt som blir omtalt for tiden er like galt – uten å ødelegge for #Metoo?

Meninger

Det virker som en evighet, men det er bare en måned siden en av landets mest kjente sportsprofiler sa opp jobben sin i TV2. Den gangen trodde vi tv-kanalen sto i en mediestorm. I ettertid, etter en måned med Arbeiderpartiet, fortoner det seg snarere som en sval sommerbris. Det sier sitt om hvor fort ting kan bli glemt. Og at man ikke alltid rekker å bli ferdigsnakka før nyhetene ruller videre.

«Det er trist at det ikke lenger er rom for buldrebasser», skrev tidligere kollega Oddvar Stenstrøm på Facebook da Davy Wathne sa opp jobben. Nå mistenker jeg Stenstrøm for å være mindre feminist enn Wathne, så støtte fra den kanten er kanskje ikke egnet til å endre oppfatning for dem som ikke har sans for «røff humor».

Selv har jeg tilbrakt så mange år i guttedominerte idrettsmiljøer at jeg fortsatt kan smile fornøyd og vente på applausen hvis jeg får til en god rap, før jeg kommer på at det ikke gir samme kred i kantina på Gyldendal som det gjorde på treningsleir. Når jeg møter gamle treningskompiser vet jeg at sjansen er stor for at minst en klyper meg i rumpa, alternativt starter samtalen med å spørre om hvordan det står til med sexlivet mitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med fare for å bli misforstått og tatt til inntekt for en som syns griseri er greit, vil jeg likevel antyde at det er en helt annen ting når en gammel kompis hilser på denne måten, og den gangen jeg var seksten år, jobbet i butikk og sjefen klasket meg på rumpa da han gikk forbi.

Skulle jeg ha oversatt det min gamle kompis prøver å uttrykke til, la oss si en av kulturkollegaene mine, ville «klyp i rumpa» bety noe sånt som «så kjekt å se deg igjen, gamle venn». «Hvordan er det med sexlivet» betyr noe i retning av «nå er det fest og jeg skal bli like full som i gamle dager».

I denne sammenheng er det sikkert lurt å understreke at #Metoo er det mest oppløftende som har skjedd siden en svart mann ble president i USA. På vegne av unge jenter, men enda mer som en oppreising til de mange sakene jeg har vært borti både privat og i jobbsammenheng opp gjennom årene – som enten ikke har blitt tatt alvorlig, eller har vært en belastning å konfrontere – er det et etterlengtet oppgjør med det som har blitt bortforklart som «dum i fylla», «dårlig humor» eller «klønete sjekking».

Det er lov å håpe, selv om hukommelsen er skremmende svak når det gjelder forrige måneds nyheter, at kvinner slutter å dekke over han som tar dem på puppen eller legger hånda mellom beina på dem. Samt at folk rundt lærer seg å gjenkjenne tafsing som noe man slår ned på, og ikke normal oppførsel etter tre øl.

Samtidig er det en tiltakende fornemmelse av at det er nødvendig å skille mellom snørr og bart, skitt og kanel og trakassering og tilnærmelser. I så måte har det som har blitt offentlig kjent i Giske-saken, vært en oppvisning i sammenblanding av stort og smått. Dermed blir det enkelt for dem som nekter for at maktmisbruk, trakassering og overgrep finner sted, å avfeie Metoo. Selv blant folk som er velvillig innstilt kan man ane en tiltakende undring om hvorvidt «alt er Metoo, nå liksom».

Det er det jo ikke, og det bør det heller ikke bli. Men hvis pressen skal fortsette å jakte på enkeltpersoner, framfor på struktur, holdning og ukultur, blir det fort slik det ender: Man ofrer noen menn med posisjoner og tror problemet er løst.

Samtidig vokser kløften mellom de som ler av grisevitser og de som blir flaue på grisens vegne, uten å la seg affisere av at kvinneforakt og nedvurdering kan være like hjertelig til stede blant menn i dress, som aldri ville ha ordlagt seg like vulgært – i hvert fall ikke offentlig – men med langt større muligheter for makt og manipulasjon enn de man lett gjenkjenner som «mannssjåvinister».

Jeg trengte ikke å snu meg for å vite hvem av de gamle kompisene mine som hilste meg velkommen med å klype meg bak. Det var, om ikke hjemmekoselig, så heller ikke krenkende. Senere på kvelden gikk han på en smell – bokstavelig talt – da han fortsatte å hilse på kvinnelige bekjente, og muligens et par fremmede, på samme måten.

I ettertid har jeg tenkt at jeg skulle ha sagt det til ham, at han ikke kan ture fram på den måten lenger. For det første er han blitt så gammel at en tjueåring ser en full mann på alder med pappaen deres, der han selv ser den samme mannen han var på 90-tallet. For det andre er han ikke blant venner som legger godviljen til.

Og sist, men viktigst: Tidene har endret seg. Kodene er annerledes. Det som var morsomme anekdoter blant gutta i går, er grunn til oppsigelse i dag. Det som har blitt regnet som en folkelig guttekultur er på vikende front. Når alt kommer til alt er det en lav pris å betale for et sivilisatorisk framskritt. Men det er jo mulig å like fyren likevel.