Oslo 20170418
Arbeiderpartiets nestledere Hadia Tajik og Trond Giske før årets landsmøte i Arbeiderpartiet
Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Oslo 20170418 Arbeiderpartiets nestledere Hadia Tajik og Trond Giske før årets landsmøte i Arbeiderpartiet Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Striden om KRLE:

Når Jesus blir norsk nasjonalist

Bokstaven K blir den nye besvergelsen i norsk politikk. Reaksjonære krefter av alle slag vil heretter påstå at Arbeiderpartiet skal avkristne landet og at Jesus er en norsk nasjonalist.

Kommentar

Å drive symbolpolitikk er en øvelse som stimulerer følelsene og lammer forstanden. Arbeiderpartiet har vasset rett ut i elendigheten. I en valgthriller gikk et knapt flertall på partiets landsmøte inn for å fjerne K-en i KRLE-faget. Vi snakker om skolefaget der KRLE er forkortelsen for kristendom, religion, livssyn og etikk. Hva vedtaket innebærer er helt i det blå. Ap-leder Jonas Gahr Støre var lynraskt ute for å dempe nedslaget ved å understreke at det dreier seg om navnet på faget og ikke noe annet. Det utspillet viser to ting. Det ene er at landsmøtevedtak i Arbeiderpartiet betyr lite hvis ledelsen har et annet standpunkt. Det andre at Støre frykter den politiske effekten av å fjerne K. Begge deler er riktige.

Det var KrF som i 2013 fikk Solberg-regjeringen med på å inkludere bokstaven K (for kristendom) i religionsfaget. Samtidig ble det bestemt at om lag halvparten av faget skal handle om kristendom. Bak ligger en lang og bitter strid om fagets innhold. Både FNs menneskerettighetskomite og Den europeiske menneskrettighetsdomstolen har rettet kritikk mot Norge, bl.a. fordi undervisningen ikke tok tilstrekkelig hensyn til foreldrenes religiøse eller filosofiske overbevisning. Dette førte til endringen både i lov og læreplaner. Det nåværende KRLE-faget skal ifølge opplæringsloven presentere verdensreligioner og livssyn på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte.

Stridens egentlige kjerne - den kristne forkynnelsen - er altså løst, og stort sett akseptert. Nå er det kristendommens volum i faget slaget står om. Det er en politisk hengemyr der bare de skinnhellige og ytre høyre har noe å vinne.

KrF-leder Knut Arild Hareide blir gjerne vurdert som en kristen kvikkas, en artigkar, som de sier i Trøndelag. Nå værer han blod. Hareide foretok øyeblikkelig koblingen mellom kristendom og innvandring. Til NTB uttalte han:

«Å kutte kristendom i skole og gjøre Norge til et livssynsnøytralt samfunn, er det motsatte av det vi bør gjøre i et samfunn som blir mer flerkulturelt, mangfoldig og pluralistisk».

I en tid har det foregått forsøk på å gjøre kristendom til en markør i den politiske striden om innvandring, asyl og islam. Ikke minst har Sylvi Listhaug markert seg som korsbærer. Det har ikke helt tatt av. Dels fordi et flertall av det norske folk ikke lenger anser seg som troende. Dels fordi mange betrakter religiøse argumenter som fremmedelementer i den politiske diskusjonen.

Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte åpner for et nytt frontavsnitt i striden om innvandring og religion. Potensialet for større uro er helt klart til stede. Vi skal ikke lenger enn til Danmark - som har en såkalt folkekirke nokså lik den norske - for å se hvilken rolle kristendommen spiller i innvandringspolitikken. Der brukes kirken politisk som en markør av dansk identitet og kultur, uten særlig vekt på det religiøse grunnlaget.

Noe liknende kan vi forvente her hjemme. Selv om kristne verdier gjerne heves i høystemte taler, er nordmenn ikke et særlig religiøst folkeferd. I en undersøkelse fra mars i fjor svarte 40 prosent at de oppfatter seg som kristne. Nesten like mange (39 prosent) ser seg selv som ateister. 14 prosent forteller at de tror på en skaper, men ikke noen bestemt religion. To prosent har en annen religion enn den kristne. Mest oppsiktsvekkende er likevel at bare 48 prosent av de som er medlemmer av statskirken definerer seg som kristne. Hvert tredje medlem av kirken er ateist.

Det finnes en lang rekke målinger som i hovedtrekkene bekrefter troens svake stilling. Men spriket mellom personlig tro og oppslutning om kirken, forteller også at den står sterkt som kultur og tradisjon. Ikke minst er behovet for ritualer i livets ulike faser nokså upåvirket av den pågående sekulariseringen.

De «kristne verdiene» har fremdeles en sterk plass i norsk bevissthet. Det spiller liten rolle at kristendommen har hatt en nokså beskjeden rolle i Norge de siste to hundre årene. Tvert i mot er det opplysningstidas menneskesyn som har vært det dominerende. Altså verdier som setter mennesket, ikke Gud, i sentrum for vårt verdensbilde. Det er kirken som hele tida har slitt med å henge med på utviklingen, i en smertefull prosess der tro og dogmer har fått hard medfart. Det er nok å nevne stridene om helvete, abort, skilsmisse, sex i alle former - og sist homofili. Kirken er ingen pådriver i de store spørsmålene, den tilpasser seg tidsånden.

Derfor kan kristendommen også bli et hendig politisk verktøy. Det er lett å sette den norske Jesus opp mot profeten M. og hans gud. De ti bud er utvilsomt å foretrekke framfor sharia-lover. Likevel er religionskonkurranse et farlig sidespor i innvandringsdebatten. Det er det religionskritiske perspektivet som gir mest mening. Trosfrihet er like viktig som ytringsfrihet, men som bestemmende samfunnsnorm er religion undertrykkende. Religiøse dogmer, tro eller vantro, hører hjemme i privatlivet og kan ikke være noe styringsverktøy i politikken.

Derfor er Arbeiderpartiets tvisyn i religiøse spørsmål uheldig. Partiet har nå en erklært kristen leder som også beiler til Knut Arild Hareide og hans flokk. Jonas Gahr Støre forsøker å redusere K-vedtaket til en slags politisk bisetning. Det lover ikke godt for hvilken innflytelse i livssynsspørsmål KrF kan få i et eventuelt regjeringssamarbeid.

Det er der Arbeiderpartiets sekulære fløy bør konsentrere kreftene. Om kristendom utgjør 40 eller 50 prosent av undervisningen i KRLE-faget, er et underordnet spørsmål. De aller fleste - også blant de ikke-troende - vil mene det er naturlig at kristendommen har betydelig plass i et fag som handler om religioner, livssyn og etikk.

I stedet for å ta noen skritt mot den sekulære staten, vil K-vedtaket mest sannsynlig bidra til at kulturell kristendom blir et tyngre element i innvandrings- og integreringsdebatten. Det står selvsagt en hver fritt å bruke Gud som politisk argument, men det fremmer neppe forståelse eller utvikling.