PRIO-HISTORIKEREN

Hilde Henriksen Waages kritiske rapport på oppdrag fra Utenriksdepartementet (UD) om Norges rolle i Oslo-prosessen i 1993, har ført til en debatt hvor noen av de viktigste kildene har reist seg i protest. I første rekke protesterer Terje Rød Larsen og Mona Juul, to av nøkkelpersonene i Oslo-bakkanalen. Rød-Larsen bekylder Henriksen Waage for «totalt manglende kildekritikk og et veldig skjevt kildegrunnlag (som) har ført henne ut på ville veier» (Dagsavisen 27. april).

Hva slags kilder benytter så Henriksen Waage i sin forskning? I tillegg til trykt litteratur som i metodisk forstand er sekundærkilder, vesentlig forfattet av aktører i Oslo-prosessen, er hovedkildene materiale fra Utenriksdepartementets arkiv og intervjuer med sentrale aktører. Blant disse er Rød Larsen, Juul og Jan Egeland.

Henriksen Waage

har hatt adgang til Utenriksdepartementets materiale, også dokumenter som fortsatt er hemmeligstemplet. Problemet er imidlertid at UDs arkiv ikke inneholder noen dokumenter som gjelder forhandlingene i Oslo-bakkanalen: Henriksen Waage skriver på s. 11: «Absolutely no documents were found in the ministry's files on the negotiations in the Oslo Back Channel. No minutes, no memos, no letters seemed to have been filed». Det er oppsiktsvekkende at utenriksminister Johan Jørgen Holsts viktige møter med Israels utenriksminister Shimon Peres, USAs utenriksminister Warren Christopher og PLO-formann Arafat ikke har nedfelt seg med et eneste ord referert i offisielle dokumenter. Likeledes kan man undre seg over at brev fra utenriksminister Holst til sentrale aktører, hverken lar seg etterspore i UD eller i private papirer som Holst har etterlatt seg. At UD mangler slik dokumentasjon vitner om uryddige arkivrutiner. Møtereferater eller brev mellom utenriksministere er ikke privatsaker og skal arkiveres. Eller har noen ryddet opp i materialet før Henriksen Waage fikk adgang? Da viktig skriftlig primærkildemateriale mangler, er Hilde Henriksens Waage tvunget til å bruke sekundærkilder som litteratur, hvor hovedaktørene bl.a. gjengir brev fra Holst. Særlig brukes her bøker skrevet av Peres, Yossi Beilin og Uri Savir, alle hovedaktører på israelsk side. I et kildekritisk perspektiv en selvsagt dette et problem. Men hva skal en historiker gjøre i en slik situasjon?