Når kildene protesterer

PRIO-HISTORIKEREN

Hilde Henriksen Waages kritiske rapport på oppdrag fra Utenriksdepartementet (UD) om Norges rolle i Oslo-prosessen i 1993, har ført til en debatt hvor noen av de viktigste kildene har reist seg i protest. I første rekke protesterer Terje Rød Larsen og Mona Juul, to av nøkkelpersonene i Oslo-bakkanalen. Rød-Larsen bekylder Henriksen Waage for «totalt manglende kildekritikk og et veldig skjevt kildegrunnlag (som) har ført henne ut på ville veier» (Dagsavisen 27. april).

Hva slags kilder benytter så Henriksen Waage i sin forskning? I tillegg til trykt litteratur som i metodisk forstand er sekundærkilder, vesentlig forfattet av aktører i Oslo-prosessen, er hovedkildene materiale fra Utenriksdepartementets arkiv og intervjuer med sentrale aktører. Blant disse er Rød Larsen, Juul og Jan Egeland.

Henriksen Waage

har hatt adgang til Utenriksdepartementets materiale, også dokumenter som fortsatt er hemmeligstemplet. Problemet er imidlertid at UDs arkiv ikke inneholder noen dokumenter som gjelder forhandlingene i Oslo-bakkanalen: Henriksen Waage skriver på s. 11: «Absolutely no documents were found in the ministry's files on the negotiations in the Oslo Back Channel. No minutes, no memos, no letters seemed to have been filed». Det er oppsiktsvekkende at utenriksminister Johan Jørgen Holsts viktige møter med Israels utenriksminister Shimon Peres, USAs utenriksminister Warren Christopher og PLO-formann Arafat ikke har nedfelt seg med et eneste ord referert i offisielle dokumenter. Likeledes kan man undre seg over at brev fra utenriksminister Holst til sentrale aktører, hverken lar seg etterspore i UD eller i private papirer som Holst har etterlatt seg. At UD mangler slik dokumentasjon vitner om uryddige arkivrutiner. Møtereferater eller brev mellom utenriksministere er ikke privatsaker og skal arkiveres. Eller har noen ryddet opp i materialet før Henriksen Waage fikk adgang? Da viktig skriftlig primærkildemateriale mangler, er Hilde Henriksens Waage tvunget til å bruke sekundærkilder som litteratur, hvor hovedaktørene bl.a. gjengir brev fra Holst. Særlig brukes her bøker skrevet av Peres, Yossi Beilin og Uri Savir, alle hovedaktører på israelsk side. I et kildekritisk perspektiv en selvsagt dette et problem. Men hva skal en historiker gjøre i en slik situasjon?

Henriksen Waage

har prøvd å kompensere dette ved å intervjue nøkkelaktørene i Oslo-prosessen. I seg selv er muntlige kilder problematiske ved at de ofte preges av både hukommelsessvikt og etterpåklokskap.

I tillegg har Henriksen Waage hatt et problem ved at det har vært vanskelig å få adgang til hovedaktører på palestinsk side. Imotsetning til israelerne som både har skrevet bøker og latt seg intervjue, har palestinske ledere vært motvillige til å snakke om deres egen og PLO%s involvering i Oslo-prosessen. Dette gir unektelig en kildemessig skjevhet som Henriksen Waage selv er klar over og prøver å korrigere for.

ETTER MITT SYN

er framstillingen redelig, men svært kritisk, noe som først og fremst rammer det medieskapte heltebilde av norske hel- og halvoffisielle diplomaters og AP-politikeres rolle i Oslo-prosessen. Beskrivelsen av Johan Jørgen Holst svekker nok hans helteglorie noen hakk (at Holst døde under prosessen kan ikke hindre en historiker til å analysere hans rolle flere år senere). Beskrivelsen av Rød Larsens og Juuls rolle synes også holdbar. Ekteparets belønning i form av en pengepris fra Peres-senteret som ble avdekket for to år siden, bør huskes i denne sammenheng (Henriksen Waage nevner visst ikke dette). Rød Larsens kritikk av kildebruken bør også vurderes i lys av hans eget behov for selvforsvar. At en amerikansk kilde i et intervju hevder at «Terje Rød Larsen tried to play Henry Kissinger» eller at «Johan Jørgen Holst was symbolically elbowing himself onto the White House lawn ceremony» (s.144), må stå for kildens og ikke Henriksen Waages regning. Likevel er utsagnet verdt å merke seg.

Men dersom Rød Larsen

sitter inne med skriftlige primærkilder som kan belyse nordmennenes rolle bedre, er han velkommen til å komme fram med dem. I første rekke vil et bidrag være å få på bordet dokumenter som burde finnes i UD. Her synes det å foreligge en god del rot og manglende regler for arkivering.

Men ellers skal UD ha ros for å ha offentliggjort Henriksen Waages rapport. Det har likevel tatt sin tid. Diskusjonen mellom forfatteren og UD har pågått i over 10 måneder før formuleringene er godtatt.

Slik det tilgjengelige kildemateriale framstår i dag, er Henriksen Waages konklusjon om at de norske aktørene først og fremst fremmet Israels interesser rimelig. Nytt kildemateriale kan imidlertid endre på dette. Historieforskning er en kummulativ prosess som stadig går videre. Henriksen Waages syn er ikke noen endelig konklusjon.