Hovedkommentar: Klimaendringene

Når Kina redder verden

Er det i det hele tatt mulig å vinne valg med et ambisiøst klimabudskap? Det er et dårlig tegn at Kina nå har ledertrøya.

Kommentar

Jeg vet ikke hvordan det er med norske politikere, men jeg blir litt bekymret når en kineser må komme til Norge for å belære oss om klimapolitikk.

I går sparket klimaorganisasjonen Zero i gang sin store, årlige konferanse. En smart dame ved navn Peggy Liu, som er styreleder ved «Joint US and China collaboration on clean energy», trollbandt en skeptisk forsamling i Folketeateret i Oslo med tall og strategier for et fornybart Kina. De bygger høyhastighetstog i lynfart mellom de store byene, og sto i fjor for en tredjedel av alle investeringer i fornybar energi. Liu, på feilfri engelsk med amerikansk aksent, rotet bare med én ting: var det trillioner eller billioner dollar i investeringer? Hun var ikke alltid helt sikker.

Men «Joint US and China collaboration»? Styrkeforholdet har vel definitivt tippet i Kinas favør nå.

For Ola Pottit-journalist i salen er det lett å spørre seg: Er det egentlig mulig å gjøre de store grepene for et bedre klima, og samtidig vinne valg? Slikt er de ikke heftet med i Kina.

Donald Trump vant valget i USA på klimafornektelse, på at Paris-avtalen skulle skrotes, og ved å kalle klimakampen oppspinn som kineserne har funnet på for å stjele amerikanske jobber. Mandag denne uka sa han til pressen at han måtte se litt nærmere på saken. Det kunne kanskje være noe sammenheng mellom menneskelig aktivitet og endringer i klimaet. Han skulle sette seg ned og regne på om det lønner seg å gjøre noe med det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med seieren innabords, kan Trump altså slå fast det innlysende. Men ikke før.

Er det den ufrie verden som må føre an i kampen for å redde klimaet?

Nja, det er nok ikke helt sikkert. La oss legge tallene litt til side: Kina har en ny vekststrategi som de kaller «harmonisk». Det høres fint ut. Den tapre Peggy Liu forsøkte å selge inn kommunismen for alt den var verdt i går, og skrøt av obligatorisk opplæring for statsansatte i bærekraftig vekst, at landet er «styrt som et multinasjonalt selskap».

Bare så synd at landet «harmoniserer» andre ting også. Begrepet «harmonisk vekst» får det til å gå kaldt nedover ryggen når du fra før av vet at å «harmonisere» regimekritikere, er en annet ord for å få dem til å holde kjeft.

Nå kan vi trekke inn tallene igjen: fordi kinesiske reguleringer stimulerer investeringer i fornybar, ikke fornybar kraftproduksjon, er mellom halvparten og en tredjedel av vindmøllene ikke koblet opp til strømnettet.

For å låne ordene til amerikaneren Hal Harvey, som fortalte dette fra scenen i går: It’s insane!

Det kinesiske systemet er selvsagt langt mer dysfunksjonelt enn den stramme presentasjonen myndighetene vil vise verden. Det er urovekkende at dette er landet som nå er motoren i den grønne omstillingen.

Hva med her hjemme? I Stortinget har klimakampen vært ført av småpartiene, mens Høyre og Arbeiderpartiet har slept føttene etter seg. Å satse på klimapolitikk har vært ansett for å være risikabelt.

I utlandet er det risikofritt, og derfor fikk Norge i går igjen skryt fra scenen for å lede an internasjonalt. «Dere skal kutte 40 prosent av utslippene innen 2030, og bli karbonnøytrale 20 år før de fleste andre».

Klima og miljøminister Vidar Helgesen satt i salen da dette ble sagt. Jeg kunne ikke se ham, men jeg antar at han vrei seg litt i stolen. Alle som har fulgt forhandlingene om neste års statsbudsjett vet at det er komplett urealistisk å nå dette målet med dagens tempo.

For at Norge skal få en skikkelig klimapolitikk, må Høyre og Arbeiderpartiet begynne å konkurrere om dette på samme måte som de konkurrerer om skole, helse og skatt. De må lage omfattende, detaljerte planer, som de vil sette ut i livet. De må vri enorme investeringer vi gjør i oljefelt som sannsynligvis ikke blir lønnsomme, og garantert vil bidra til å ødelegge klimaet, til grønne næringer med vekstpotensial. Norge har 1800 slike bedrifter, ifølge en ny rapport.

Erna Solberg virker mest opptatt av å holde igjen.

–Vi må ikke investere i det som viser seg å være «Kodak», sa hun i en paneldebatt i går - med henvisning til fotogiganten som gikk overende.

Et utrolig argument. Det er jo akkurat det vi gjør. Med oljevirksomheten.

Hvis ikke vi klarer dette, må vi sette vår lit til folkerepublikken Kina. Der går for øvrig oljeforbruket nå nedover.