EKSISTENSIALIST: Forfatteren Albert Camus' roman "Den fremmede" er et eksempel på at filosofiske ideer tolkes inn i en fortelling. En ny fransk roman snur perspektivet i Camus' klassiker når han ser handlingen i boka fra et annet perspektiv. Foto: Scanpix/Dagbladet
EKSISTENSIALIST: Forfatteren Albert Camus' roman "Den fremmede" er et eksempel på at filosofiske ideer tolkes inn i en fortelling. En ny fransk roman snur perspektivet i Camus' klassiker når han ser handlingen i boka fra et annet perspektiv. Foto: Scanpix/DagbladetVis mer

Når kjente figurer fra litteraturen får nytt liv

Det hender forfattere låner hverandres hovedskikkelser.

Kommentar

I romanen «Mersault contre enquête», som Jon Rognlien omtaler på Dagbladets boksider 18. juli (du finner den på Dagbladet Pluss), griper Kamel Daoud inn i en kjent romanverden og dikter videre på den. Nye perspektiver og tolkninger stiger fram takket være referansene som legges inn i fortellingen.

Dette er ikke uvanlig. Få verk er blitt mer henvist til enn Homers «Illiaden» og «Odysseen», fra Nobelprisvinneren Derek Walcotts «Omeros» til Paal Brekkes diktsyklus «Roerne fra Itaka».

Romeren Vergil hadde Homer som modell da han skrev «Æneiden». Seinere ble Vergil Dantes reisefører i «Divina Commedia».

Shakespeare-skikkelser som Hamlet, kong Lear og Macbeth er arketyper som er anvendelige for stadig nye varianter, for eksempel i russisk litteratur.

Hamlet dukker opp i Ivan Turgenevs «En jegers dagbok», mens Nikolaj Leskov har skrevet «Lady Macbeth fra Mtsensk». Også Ibsens figurer har sterk symbolkraft, ikke minst Nora fra «Et dukkehjem» som seinest trådte inn i en moderne verden i amerikanske Claire Messuds roman «The Woman Upstairs».

Russiske, litterære skikkelser er velegnet til nytolkninger, ikke minst Fjodor Dostojevskijs Raskolnikov fra «Forbrytelse og straff». I romanen «Faen ta Dostojevskij» legger den afghanske forfatteren Atiq Rahimi dramaet om studenten som dreper en pantelånerske, til 1990-tallets Kabul.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også kvinneskikkelser fra 1800-talls litteraturen, som Leo Tolstois Anna Karenina eller figurer hos for eksempel Jane Austen dukker opp i moderne forkledninger.

Den svenske forfatteren Bjørn Larsson har hatt suksess med «Long John Silver — Den eventyrlige og sanne fortellingen om mitt liv og levnet som lykkejeger og menneskehetens fiende». Dette er «selvbiografien» til en skikkelse fra Robert Louis Stevensons roman «Skatten på sjørøverøya».

Stevenson på sin side bruker motiver fra Daniel Defoes «Robinson Crusoe», noe han ikke er alene om. Blant andre har J.M. Coetzee i romanen «Foe» referert Crusoes historie gjennom en hovedperson fra en annen Defoe-roman, Susan Barton. Dylan Thomas gjenfortalte på sin side hele historien fra Stevensons «Ved Falseas strand».

La oss nevne at Knut Faldbakken i romanen «Glahn» bruker skikkelsene fra Knut Hamsuns «Pan», at en velkjent tredokke dukker opp i Tor Åge Bringsværds roman «Pinocchio-papirene», at Aksel Sandemoses skikkelser får nytt liv i Lars Anderssons «Snöljus» og at Erling Gjelsviks «Dødt løp» er en nyskrivning både av Cervantes og Hemingway.

Karl Ove Knausgård er blitt forbundet med Vladimir Nabokovs «Lolita», og Audun Mortensen har skrevet hele denne boka baklengs!

Nå venter vi i spenning på romanen der en av Ask Burlefots elskerinner fra Agnar Mykles romaner griper ordet, eller at en av elevene til Elias Rukla i Dag Solstads «Genanse og verdighet» skildrer lektoren fra sitt perspektiv.

Mulighetene er både mange og interessante.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook