STADIG I GANG: Robbie Robertson, en av rockens store gitarister og låtskrivere, er tilbake med et nytt album der han samarbeider med veteranene Eric Clapton og Stevie Winwood og yngre kolleger som Pino Palladino, Ian Thomas, Marius de Vries, Trent Reznor, Tom Morello og Robert Randolph. Foto: 429 Records
STADIG I GANG: Robbie Robertson, en av rockens store gitarister og låtskrivere, er tilbake med et nytt album der han samarbeider med veteranene Eric Clapton og Stevie Winwood og yngre kolleger som Pino Palladino, Ian Thomas, Marius de Vries, Trent Reznor, Tom Morello og Robert Randolph. Foto: 429 RecordsVis mer

Når klarsynet kaller

Med albumet «How To Become Clairvoyant» tar Robbie Robertson (67) for første gang tak i bruddet med The Band og badboy-perioden med Martin Scorsese i Los Angeles for 35 år siden.

— FRAM til nå har hele ideen om å skrive biografisk om fortida fortont seg som fullstendig uakseptabel for meg, begynner den patinert legendariske stemmen pr telefon fra Los Angeles. — Jeg har alltid vært mye mer komfortabel med å skrive om oppdiktede personer, men denne gang, uten at jeg kan forklare hvorfor, ble jeg veldig klarsynt og merket at jeg var i stand til å gå inn i hendelser og forhold som jeg aldri har kunnet skrive om før.

— Hva skjedde?

— Det var som om musikken bar meg dit jeg skulle. Plutselig føltes det som en lettelse å være uttalt reflekterende om en periode som ligger så langt bak meg. Det kjentes behagelig og virkelig.

Pause. Så:

—J eg beklager hvis dette høres snodig og overspent ut, men jeg innrømmer at jeg ikke alltid vet hvor sanger kommer fra og at dette er gåtefullt for meg. For meg har hele dette albumet noe mystisk ved seg, og det liker jeg godt, på samme måte som jeg liker at jeg kom til de konklusjonene som jeg gjorde, både musikalsk og tekstmessig.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor, så når jeg sier «how to become clairvoyant» — hvordan bli klarsynt — stiller jeg et spørsmål like mye som jeg erklærer noe.

ROBBIE ROBERTSON er — iallfall for noen av oss — noe av det fineste som rocken skylte opp på trygg grunn en gang utpå 80-tallet, etter et til tider skummende bølgeritt som startet i 1960 da sologitaristen på 16 la ut på veien med The Hawks, bandet til rockabillyhelten Ronnie Hawkins. Noen år og tusenvis av turnékilometer seinere ble The Hawks til The Band, konserterte og jammet med Woodstock-nabo Bob Dylan og steg til rockhimmels i 1968 med albumet «Music from Big Pink». I de neste åra leverte Robbie Robertson en stø strøm av bluesinspirert gitarspill like briljant som sangene han skrev, blant dem «The Weight», «Rag Mama Rag», «Up On Cripple Creek», «Ophelia», «Chest Fever», «Stage Fright» og den mest kjente av dem alle: «The Night They Drove Old Dixie Down».

Så, i 1976, erklærte han at The Band hadde nådd så langt det kunne og var i ferd med å stagnere, og at rock'n roll-livet på veien ville komme til å drepe ham hvis han fortsatte.

Med den legendariske San Francisco-konserten «The Last Waltz» satte han punktum, og mønstret på som musikalsk hjelper for filmregissøren Martin Scorsese som hadde filmet hele konserten. Under arbeidet med å ferdigstille det som i ettertid står som en av rockens fineste konsertdokumentarer havnet Robertson og Scorsese ettertrykkelig på kjøret og gjennomførte et toårig badboy-løp med en selvdestruktiv party/partydopintensitet som vakte oppsikt selv i Hollywood.

Robertson fattet etter hvert at han var i ferd med å begå selvmord i langsom kino, kom seg ut av det han har kalt «the belly of the whale» og startet en ny karriere som musikkprodusent og soloartist.

Men ikke før nå, med sitt femte soloalbum, påbegynt sammen med Eric Clapton for flere år siden og spilt inn i samarbeid med ham mye seinere, tar han tak i den turbulente perioden for 35 år siden.

DET skjer ikke i klartekst, men en sang som «He Don't Live Here No More», om tida «i hvalfiskens buk» sammen med Scorsese, er en helvetesbeskrivelse klar nok, innlevelsesfullt framført av Robertson og gode krefter: hovedsamarbeidspartner Eric Clapton, Marius de Vries (tangenter), Pino Palladino (bass) og Ian Thomas (trommer). I «This Is Where I Get Off» synger han walking out on the boys/was never the plan/we just drifted off course/couldn't strike up the band, mens «Axman» kan tolkes både som en hyllest til gitarister som har inspirert ham og en metaforisk beskrivelse av gitaristen som selve rockens mannen med ljåen.

MARI BOINE-FAN: — Kjenner du Mari Boine? Hun har et universelt uttrykk, med røtter som går tusener av år tilbake. «Tundra Flower» gir meg gåsehud og jeg elsker «Big Medicine». Hils henne, hun er en strålende artist med en fantastisk stemme, sa Robbie Robertson da Dagbladet intervjuet ham. Foto: 429 Records
MARI BOINE-FAN: — Kjenner du Mari Boine? Hun har et universelt uttrykk, med røtter som går tusener av år tilbake. «Tundra Flower» gir meg gåsehud og jeg elsker «Big Medicine». Hils henne, hun er en strålende artist med en fantastisk stemme, sa Robbie Robertson da Dagbladet intervjuet ham. Foto: 429 Records Vis mer

— Om jeg tenker at jeg gjorde det riktige da jeg satte sluttstrek for The Band? Jeg vet ikke hva som er riktig. På plata gir jeg kredit til noe jeg kaller «searching for the right mistake» — på leit etter det riktige feilvalget — men hvis noen går helt av sporet i jakten på den riktige feilen, er selvsagt ikke det bra, sier Robertson og utdyper:

— Noen av dem jeg skriver om drev inn i den mørke tunnelen, og ikke alle kom ut igjen. Du trenger et slags overlevelsesinstinkt for ikke å gå under, og jeg er takknemlig over at jeg klarte meg. Samtidig er jeg trist ved tanken på disse som var veldig dyrebare for oss og som ikke klarte å komme seg ut av tunnelen.

— Nå når du har åpnet døra til fortida, åpner du da også for en selvbiografi?

— Jeg har skrevet kontrakt med Random House om en selvbiografi. Det er også noe jeg aldri har kunnet tenke meg å gjøre tidligere, men nå føler jeg at jeg har alle disse historiene som jeg må få fortalt før jeg ikke husker dem lenger. Jeg vet ikke helt når boka blir ferdig, men siden jeg har ambisjoner om å gjøre noe interessant og skikkelig ut av det, antar jeg at det vil ta minst et par år.

— Skal du skrive selv eller fortelle til en ghostwriter?

— Jeg skal skrive helt og fullt på egenhånd. Opp gjennom åra har jeg hatt henvendelser fra folk som har villet skrive biografier om meg, og jeg kom ganske dypt inn i materien med to av dem. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke vil at noen andre skal fortelle mine historier. Å skrive er en viktig del av livet mitt, så selv om jeg vet at det blir masse arbeid, er jeg nødt til å gjøre det selv.

— Har du kontakt med Bob Dylan for tida? Sånn at du eventuelt kan avlure ham et par tricks om selvbiografiskriving?

—Vi dumper borti hverandre nå og da, men han er jo alltid ute på veien et eller annet sted. Han - og Willie Nelson - later til å være på evig turné, så jeg ser ham ikke ofte. Men jeg har «Chronicles» liggende, og på et eller annet tidspunkt skal jeg nok få lest den.

— Du har aldri spilt i Norge, gjelder fortsatt beslutningen om å hoppe av turnélivet?

—Ja, jeg driver ikke med sånt lenger. Jeg startet veldig ung og var på veien i mange, mange år, det er som å være med i et skuepill og gjøre den samme rollen år etter år etter år, og det tiltrekker meg ikke. Mange av mine beste venner drar på turneer hele tida og vil fortsette med det, jeg beundrer dem, men det er bare ikke noe jeg higer etter. Jeg liker å kaste meg ut i det ukjente, og nå gleder jeg meg til å skrive bok og fortsette å spille inn ny musikk. Jeg har ingen deadline og behøver ikke å følge plate-turné-plate-turné- mønsteret, er ikke med i det rotteracet lenger. Hvis jeg får lyst til å lage et album, eller får ideer som jeg tror kan bli til et album, så lager jeg det albumet. Hvis ikke, gjør jeg noe annet som utfordrer meg.

(Etter at intervjuet fant sted, er det blitt kjent at Robbie Robertson skal spille enkelte konserter i USA sammen med folkrockgruppa Dawes fra Los Angeles. Dawes' frontfigur, Taylor Goldsmith, er med som korist på «How To Become Clairvoyant» som utkommer 8. april.)