Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når klassisk blir kult

Klassiske konsertgjengere er oftest godt voksne, og som gruppe til forveksling lik en utdøende rase. Men noe er i ferd med å skje. Roll over, rock'n'rollers.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag natt på Oslos Smuget: Oslo Strykekvartett lar vampen på Joe Zawinuls «Birdland» gli over i en fyrrig Beethoven-sats. Publikum, overrumplet og begeistret etter en kveld med spesialversjoner av så vel «Mamma Mia» som «Sjørøvervisa» og «One Note Samba», tar imot med åpne armer.

Tirsdag formiddag: - Nei, vi er ikke blitt popmusikere. Men det er moro å få vist fram denne siden av oss også, og møte unge folk der de er, sier fiolinist Per Kristian Skalstad. Sammen med Geir Inge Lotsberg (fiolin), Are Sandbakken (bratsj) og Øystein Sonstad (cello) feirer han kvartettens ti-årsjubileum, på en måte som i et nøtteskall forteller historien om «klassikernes» nye måte å møte publikum på: Turné i Irland og konsert (Grieg, Beethoven) i Londons berømte kammersal, Wigmore Hall, i forrige uke; crossover på Smuget mandag; Alban Berg og Arne Nordheim-program på Blå i går; operaperler på Underwater Pub i morgen, Beethoven-dramatisering og konsert på Det Norske Teatret lørdag og Grieg/Sibelius/Beethoven i Den Norske Opera søndag.

- Den klassiske musikken har problemer med publikumsrekrutteringen. Vi har innsett at vi må komme til publikum, sier Are Sandbakken, og har ingen problemer med seriøsiteten av den grunn.

Solister påvirker

Holger Gulbrandsen, sjef for Kringkastingsorkestret (KORK), bekrefter at forgubbingstendensen blant publikum er et problem orkesteret nå forsøker å gjøre noe med.

- På de klassiske konsertene, først og fremst innen wienerklassisismen, er gjennomsnittsalderen i salen høy. Bildet endrer seg hvis vi setter sammen mer varierte konsertprogrammer. Valg av solist påvirker også publikumssammensetningen, sier han, og utdyper:

- I en periode har det vært veldig hipt med barokkmusikk. En konsert med for eksempel ett wienerklassisk verk og noe fra tidlig barokkmusikk, er plutselig interessant for en mye større gruppe, og også for ungdom. Du kan også gå motsatt vei. Da vi satte sammen Chopin med Lutoslawski, kom de gråstenkte for å høre Chopin, men også yngre folk som var interessert i Lutoslawski.

- Hva slags solister trekker et ungt publikum?

- Et typisk eksempel er fiolinisten Henning Kraggerud. Sopranen Kari Postma er en annen.

- Trenger den klassiske musikken rett og slett noen helter, sånn som rocken?

- Jeg tror rett kombinasjon av navn og program er like viktig.

Hipphopp

I løpet av det siste året har nedleggingstruede KORK gått nye veier for å komme publikum i møte.

Orkesteret har inntatt Rockefeller og jazzfestivalen på Kongsberg med Silje Nergaard, spilt med hipphopperne i Warlocks, gjort plate og konsert med Sissel Kyrkjebø og er tilbake på Rockefeller med Tamla Motown/Atlantic-soul i morgen kveld sammen med René Andersen og Beate Lech. Snart skal orkesteret kompe Paul McCartney på Nobelkonserten, og neste år står samarbeid med Klovner i kamp på programmet. Men KORK skal fortsatt også spille Mozart og Beethoven?

- Det må vi for å opprettholde nivået på strykerne våre og orkesteret som orkester. Og det er nettopp den miksen som gjør at vi klarer å holde det høye kvalitative nivået og utvikle det videre. Vi kan ikke komme med noe juks til ungdommen, de må føle at vi er et profesjonelt orkester med en profesjonell holdning, sier Gulbrandsen.

- Det nytter ikke å lefle?

- Nei. Det blir gjennomskuet, heldigvis.

- Hva synes musikerne om vekselbruket?

- At det er kjempemorsomt. Jeg tror min generasjon er den siste som deler musikk i sjangrer. For ungdommen er det god eller dårlig musikk. Om det er klassisk, pop, rock, hva som helst, spiller ingen rolle. Vi har oppdaget at når vi leverer noe, kan de mene at Mozart er hipt. For oss handler det om å ta folk på alvor, ta med seg orkesteret ut og si: «Her er vi!»

Flere unge

Oslo Filharmoniens informasjonssjef, Marit Gaasland, anslår gjennomsnittsalderen på orkesterets faste abonnenter til å være mellom 50 og 60 år. Å senke den, er et mål.

- Ikke få det til å høres ut som om vi ikke vil ha de eldre, for det vil vi, sier hun.

- De er trofaste kunder som vi setter veldig stor pris på. Men vi er nødt til å få fylt på med ungdom hvis vi skal sikre morgendagens og neste års konsertpublikum. Heldigvis er innslaget av ungdom større på konsertene nå enn for ti år siden, men jeg skulle gjerne ha sett det enda høyere.

- En måte å rekruttere på er å ta med musikken dit ungdom finnes?

- Det gjør vi. Under Filharmoniens uke i fjor spilte vi på Det Åpne Teater, Ullevålseter og Blå. I år har vi faste gratiskonserter på Universitetet på Blindern.

- Er det vanskelig å konkurrere med det kommersielle brølet fra nærradioer, MTV, platebransjen?

- Ja! Å markedsføre musikk overfor ungdom medfører holdningsskapning, for estetiske fag har ingen stor plass i norsk utdanning. Men vi har ikke penger til å delta i markedsføringsbrølet gjennom de tunge kanalene med bredt nedslag blant ungdom.

- Virker stjernenavn rekrutterende?

- Til en viss grad. Men de klassiske stjernene finner du flest av innen operaverdenen, og selv de garanterer ikke fulle hus i Oslo. Du må helst ha noen som er litt speisa, og da er det jo stort sett bare Nigel Kennedy det handler om for oss, sier Marit Gaasland.

KLASSISK I SMUG: Oslo Strykekvartett feirer tiårsjubileum i hovedstaden denne uka, og møter publikum fra scener vanligvis forbeholdt alt annet enn klassisk musikk. Her fra Smuget mandag kveld.Foto: TOMM W. CHRISTIANSEN
Hele Norges coronakart