I løpet av det siste året har tre usedvanlige europeiske tenkere som engasjerte seg dypt i sin tids offentlighet gått bort. Deres kombinerte publikasjoner om historie, filosofi, politikk og sosiologi ville fylt flere bokhyller. På kritiske tidspunkt, i 1956, 1968 og 1989, skapte deres politiske engasjement europeisk historie. Hver av dem hadde en tankevirksomhet det var en fryd å oppleve, men også en rik, kompleks og livsbejaende personlighet. Ved siden av å føle en smerte ved tapet, ser jeg også en større betydning i det at de nå er borte. Med dem forsvinner de siste europeerne som ble formet av den andre verdenskrigs grusomheter og dens sentraleuropeiske etterspill. Med hele kroppen forsto de hvorfor vi trenger et Europa med lovfestet frihet, fordi de, som tenåringer og unge menn, hadde vært vitner til det motsatte. Vi heldige barn av bedre tider må ivareta et Europa uten å ha den sterke viljen som stammer fra personlige erfaringer.

Ikke at de snakket mye eller gjerne om sin barndoms møter med det onde. Snarere tvert imot. De gjorde det sjelden og motvillig. Så det er noen ting, som antageligvis berørte de dypeste grusomheter, vi aldri vil få vite noe om – og som vi ikke har rett til å vite om. Men i løpet av sine siste år, via biografiske fragmenter og bisetninger i samtaler, ga de oss glimt av det gehenna der dagens Europa ble født. De som gjennomlevde det aller verste har etterlatt seg færrest vitnesbyrd. Bare i enkelte avsnitt, og i sjeldne samtaler med gode venner, snakket Bronislaw Geremek – middelalderhistorikeren som ble rådgiver for Solidaritet og polsk utenriksminister, og som døde i en bilulykke sist sommer – om det å være vitne til liv og død som barn i Warszawas getto. «Jeg lukket det skrinet og vred om nøkkelen,» svarte han en gang på spørsmål fra en vennlig journalist.