Når krigen dør

I løpet av det siste året har tre usedvanlige europeiske tenkere som engasjerte seg dypt i sin tids offentlighet gått bort. Deres kombinerte publikasjoner om historie, filosofi, politikk og sosiologi ville fylt flere bokhyller. På kritiske tidspunkt, i 1956, 1968 og 1989, skapte deres politiske engasjement europeisk historie. Hver av dem hadde en tankevirksomhet det var en fryd å oppleve, men også en rik, kompleks og livsbejaende personlighet. Ved siden av å føle en smerte ved tapet, ser jeg også en større betydning i det at de nå er borte. Med dem forsvinner de siste europeerne som ble formet av den andre verdenskrigs grusomheter og dens sentraleuropeiske etterspill. Med hele kroppen forsto de hvorfor vi trenger et Europa med lovfestet frihet, fordi de, som tenåringer og unge menn, hadde vært vitner til det motsatte. Vi heldige barn av bedre tider må ivareta et Europa uten å ha den sterke viljen som stammer fra personlige erfaringer.

Ikke at de snakket mye eller gjerne om sin barndoms møter med det onde. Snarere tvert imot. De gjorde det sjelden og motvillig. Så det er noen ting, som antageligvis berørte de dypeste grusomheter, vi aldri vil få vite noe om – og som vi ikke har rett til å vite om. Men i løpet av sine siste år, via biografiske fragmenter og bisetninger i samtaler, ga de oss glimt av det gehenna der dagens Europa ble født. De som gjennomlevde det aller verste har etterlatt seg færrest vitnesbyrd. Bare i enkelte avsnitt, og i sjeldne samtaler med gode venner, snakket Bronislaw Geremek – middelalderhistorikeren som ble rådgiver for Solidaritet og polsk utenriksminister, og som døde i en bilulykke sist sommer – om det å være vitne til liv og død som barn i Warszawas getto. «Jeg lukket det skrinet og vred om nøkkelen,» svarte han en gang på spørsmål fra en vennlig journalist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en lang, selvbiografisk samtale som ble utgitt i Polen for noen år siden, mintes Leszek Kolakowski – filosofen, idéhistorikeren, analysatoren og kritikeren som var med på å demontere kommunismen, og som døde i Oxford i forrige uke – sine erfaringer fra krigen i det okkuperte Polen. Hvordan han ble sendt på arbeid for å lage treleker da han var 15 år gammel. Hvordan han, ettersom de tyske okkupantene hadde stengt skolene, underviste seg selv i et halvplyndret bibliotek. (Fra leksikonet visste han alt om A, D og E, spøkte han, men ingenting om det som begynner på B og C, for de bindene hadde lokale bønder brukt som ved.) Hvordan han med egne øyne så karusellen som fortsatte å snurre på Krasinskiplassen i Warszawa mens gettoen brant like ved og det «i luften fløy tøyfiller fra ødelagte klær». (En scene udødeliggjort av Czeslaw Milosz i hans dikt «Campo di Fiori».) Hvordan han alltid, når han så et lavflygende fly, selv når han var blitt gammel og bodde i England, trodde at det når som helst ville begynne å slippe bomber. Og hvordan hans far ble arrestert og drept av de tyske okkupantene i Warszawa i 1943.

Merkelig nok er det den beskjedne nordtyskeren Ralf Dahrendorf – den tysk-britiske sosiale tenkeren, politikeren og pedagogen som døde forrige måned – som har levert det fyldigste testamentet fra Europas helvetesår. Hans far, en sosialdemokratisk politiker, ble arrestert for delaktighet i attentatforsøket mot Hitler den 20. juli 1944, og greide så vidt å komme unna med livet i behold. Som 15-åring ble Dahrendorf selv involvert i en bevegelse med anti-nazistiske skolegutter og arrestert av Gestapo. (De boklærde konspiratorene skrev hemmelige beskjeder til hverandre på latin fordi de regnet med at bøllene i det hemmelige politiet ikke ville være i stand til å forstå dem. Gestapo fant en enkel løsning: De arresterte latinlæreren.)

Han mintes senere hvordan ti dagers isolasjon vekket i ham en «nesten klaustrofobisk lengsel etter frihet, denne urmotstanden mot å bli sperret inne, det være seg av mektige enkeltmennesker eller den anonyme makten til organisasjoner,» og dette ble fundamentet for hans livslange lidenskap for frihet. I en tyskspråklig memoarbok som bør oversettes, gir han oss en uforglemmelig skildring av en Gestapo-fangeleir sett gjennom øynene til en 15-åring. De innsatte ble stilt opp på linje for å se en medfange bli henrettet for å ha stjålet et kvart kilo smør. Mannen ble hengt, skriver Dahrendorf, «på en forferdelig måte – det vil si, uten de sidestykkene som blokkerer blodårene i halsen – og vi var alle nødt til å se på den langsomme døden.»

Hver av disse tre eksepsjonelt begavede guttene kunne så lett ha blitt drept, kastet i flammene av Europas vanvittige selvdestruksjon, slik mange av deres venner og slektninger ble. Hver av dem endte opp med å leve lange, rike liv, og å skape arbeider av varig verdi. Hver av dem bidro, med intelligens, klar tanke, mot og humor, til det frie Europa der vi bor i dag. Ikke slik at de tre professorene alle syntes det samme om Den europeiske union. Så langt derifra. Geremek var en sann entusiast for europeisk integrasjon. Jeg vil aldri glemme da Bronek (som han ble kalt av venner) snudde seg mot meg i en korridor i det polske parlamentet, og sa: «Du vet, for meg er Europa en slags platonsk essens.» Han trodde på både ideen og virkeligheten. Han endte sitt liv som medlem av Europaparlamentet. Dahrendorf var definitivt det vi kaller en «pro-europeer» og hadde vært europeisk kommissær. Men i sine siste år ble han ganske kritisk til måten EU utviklet seg på. Hans Europa var alltid et frihetens Europa, og det var målestokken han brukte på EU.

Kolakowski var oppriktig skeptisk til det han anså for å være de homogeniserende tendensene til EU-prosjektet. Mens han anerkjente de åpenbare fordelene ved unionen, fryktet han for de nasjonale identitetene og det kulturelle mangfoldet. Han pleide å erte meg for min euroentusiasme i løpet av de mange kveldssamtalene vi hadde på Oxford. Man kan anta at hans skepsis var en følge av å ha bodd førti år på de britiske øyer, men jeg tror ikke Storbritannia påvirket ham i seriøs grad. Derimot var han en pasjonert tilhenger av at Sentral-Europa, stuet vekk bak jernteppet, skulle bli med i Europas frie familie, og han arbeidet for det målet, både ved sin intellektuelle demontering av kommunismen og ved å strategisk tenke på hvordan komme seg ut av den. Så når vi snakker om Europa, er det ikke de konkrete institusjonene i Brussel vi snakker om her. Det er helheten, spredt over fremdeles forskjellige europeiske nasjoner, et juridisk, politisk og økonomisk system, en form for samfunn, en etos, en forpliktelse, som setter individuell, menneskelig verdighet først, sist, og i midten. Det er det Europa alle tre trodde på og kjempet for.Min konklusjon er enkel, men vanskelig å sette ut i praksis. Ettersom vi ikke lenger kan basere oss på de personlige minnene til eller styrken fra de personlige møtene med denne siste av krigens generasjoner, trenger vi mer og bedre historie i skolene våre. Historie for alle. Historie formidlet via enkeltmenneskers historier. En god lærer kan begynne med disse tre: Bronek, Leszek og Ralf.

Teksten er oversatt av Thomas Berg