Når kriser blir kunst

På sitt beste får litteratur en magisk, skapende kraft, mener Jan Inge Sørbø, forfatter av en ny bok om skjønnlitteratur og psykiske kriser.

SYKDOM I LITTERAtUREN: Jan Inge Sørbø er litteraturviter og ansatt ved Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Volda. Han bruker ofte skjønnlitterære eksempler når han underviser kommende sosialarbeidere. Nå har han skrevet bok om psykisk sykdom i litteraturen. Foto: Nina Hansen
SYKDOM I LITTERAtUREN: Jan Inge Sørbø er litteraturviter og ansatt ved Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Volda. Han bruker ofte skjønnlitterære eksempler når han underviser kommende sosialarbeidere. Nå har han skrevet bok om psykisk sykdom i litteraturen. Foto: Nina HansenVis mer

IDEER: - Å oppleve kriser gjør ikke alle til diktere, men det virker som forfattere finner mye stoff i erfaringer med psykisk sykdom, sier Jan Inge Sørbø, litteraturviter og professor i sosialfag ved Høgskolen i Volda.

I den ferske boka «Til trøyst. Å gje språk til psykiske kriser», tar han for seg en rekke skjønnlitterære bøker som beskriver psykiske problemer og lidelser: Fra Arne Garborg og Amalie Skram til Beate Grimsrud, Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo og Göran Tunstrøm.

Skjønnlitteraturen har en lang tradisjon for å sette ord på kriser, og disse ordene er viktige å lytte til, mener Sørbø.

- I skjønnlitteraturen er psykiske lidelser beskrevet i et annet språk enn det diagnostiske. Der er det et skarpt skille mellom syk og frisk, og det er fagpersonen som kan si om du er på den ene eller andre siden. Det blir en maktposisjon. Men i det litterære språket er ikke poenget om du er syk eller ikke. Der framstilles sykdom som en del av den menneskelige væremåten — å oppleve kriser er en del av det menneskelige. Jeg tror det er en viktig innsikt, for det sosiale stigmaet blir en ekstra belastning for mange, sier Sørbø.

Han viser til at det fortsatt er skambelagt å fortelle om opphold på psykiatriske sykehus. Men nettopp slike opphold finnes det mange beskrivelser av i skjønnlitteraturen. Beate Grimsruds prisvinnende roman «En dåre fri» er blant eksemplene han nevner. Boka handler om Eli, en vellykket forfatter som i perioder er svært psykisk syk. Karin Fossum skriver om institusjonslivet i romanen «De gales hus», og Amalie Skram gjorde det samme i de selvbiografiske bøkene «Professor Hieronimus» og «Paa St. Jørgen». Sørbø skriver også om dagbøkene til Olav H. Hauge, som i lange perioder var innlagt på psykiatrisk sykehus.

- Psykiske lidelser er en menneskelig erfaring, og i den erfaringa ligger ting som er verdt å lytte til. Det ligger en respekt i dette, sier Sørbø.

- I mange av eksemplene i boka di ser det ut til å være en tett forbindelse mellom forfatternes liv og litteratur?

- Det er sikkert en eller annen forbindelse mellom kriser og kreativitet, men vi skal være forsiktige med å gjøre det til en romantisk diktermyte. Alvorlige kriser er ikke noe du oppsøker for å bli en god forfatter. Det er altfor alvorlig til det, sier Sørbø, og legger til:
- Forfatterne er jo sinte på den forfattermyten, fordi den er stigmatiserende. De er ikke en sykelig befolkningsgruppe. Men jeg tror de har god innlevelsesevne, det må de ha, skal de være gode forfattere, sier han.

- Det er også viktig rent dramaturgisk: Du kan ikke lage en historie der det bare skjer gode ting hele tiden. Derfor har kunsten bruk for slike erfaringer. De finnes også i det mytologiske, i det å stige ned, i skiftet mellom lys og mørke. Til og med folkeeventyr har en slik dimensjon: Det å bli tatt i berg, eller å gå inn i en annen verdenen, som fantasylitteraturen handler mye om, sier Sørbø, og nevner J.R.R. Tolkiens Dark Lord som et annet eksempel.

Det er særlig to grupper lesere han håper å treffe med «Til trøyst»; De som selv har erfaring med kriser, og som rett og slett kan finne trøst i å lese om andres, liknende erfaringer. Og de som jobber med å behandle mennesker med psykiske problemer. De beste av dem bruker skjønnlitteraturen mye, tror Sørbø, og nevner Freud som et av flere historiske eksempler, samt Svein Haugsgjerd og Finn Skårderud som moderne.

- De gode forfatterne klarer å beskrive veien inn i sammenbruddet, slik at det ikke ser ut som noe rart, men derimot noe som også bor i deg selv, sier Sørbø, og peker på Göran Tunströms roman «Juleoratoriet», som omhandler psykisk sammenbrudd, psykose og selvmord, med utspring i dyp sorg.

- Det handler om å kunne identifisere seg med den syke?

- Ja, fordi det diagnostiske skillet mellom syk og frisk forsvinner. Karin Fossum er veldig god på det, hun snur situasjonene på hodet. En av de mest interessante figurene i «De gales hus» er en pasient som også er dosent i psykiatri.

- I det siste har det også vokst fram en stor sjanger med sakprosabøker om personlige kriser, for eksempel fra folk som har mistet familiemedlemmer i kreft. Hva tenker du om det?

- Det er nok en protest mot det glansbildesamfunnet vi lever i. I tillegg ser vi en overgang til et mindre autoritært samfunn. For 50 år siden hadde leger stor autoritet. Nå har vi nok et behov for demokratisering. Også er det et ubehagelig aspekt, at disse bøkene selger godt. Det forutsetter et klokt hode blant dem som formidler dem. Hvis du er i en krise, er det ikke sikkert du ser konsekvensene av å fortelle alt til alle. Men generelt synes jeg det er verdifullt at folk forteller, sier Sørbø.

I boka viser han til en historie om Buddha, som skal ha blitt oppsøkt av en kvinne som hadde mistet et barn. Buddha ba henne om å gå ut og finne fem familier som aldri hadde mistet et familiemedlem eller en venn, og deretter komme tilbake. Etter et år kom hun tilbake og sa at hun ikke hadde funnet noen. Men nå var hun selv blitt frisk, for hun hadde sett at alle familier sørger.

- I vår rettighetsorienterte velferdsstat heter det at ingen skal trenge å oppleve noe vondt. Men det er en illusjon, for det vil alltid skje vonde ting, sier Sørbø. Han underviser i etikk og vitenskapsteori for kommende sosialarbeidere, og fant raskt ut at skjønnlitteraturen rommet tekster som fungerte langt bedre i undervisningen enn eksempelhistoriene i etikkbøkene. Og selv om skjønnlitterære forfattere sjelden skriver for å gjøre leserne friske, ligger det en autoritet i det litterære språket som kan gi det en ekstra dimensjon, mener han.

- Hvis du er voldsomt deprimert, og kollegaen din sier «Det går sikkert bra», vil du se det som en overfladisk bemerkning. Men når Arnold Eidslott skriver «På bunnen av alt er kjærlighet fra Gud», så er det med en autoritet som gjør at du tror på det. Her får språket nesten en magisk funksjon. Det blir som når en lege sier «Jeg ser på deg at du kommer til å bli frisk». Sitatet får en skapende effekt, og det samme kan litteraturen ha: En slags magisk, skapende effekt.