Når lille Marius får velge skole

«Folk vi kjenner her i USA, reiser rundt for å se på skoler og sjekker miljø og statistikker før de velger bosted, og før de melder barna sine inn på en skole.»

Den borgerlige regjeringen ønsker en bedre skole. Det gjør faktisk også vi som arbeider i skolen, og vi vil gjerne samarbeide om tiltak. Men vi opplever dessverre at politikere ofte mener de vet best selv. Sist var det Gudmund Hernes som blant annet fikk innført reformer som liksom skulle gjøre alle til potensielle akademikere. Nå, åtte år etter Reform 94, strever vi med å rette opp feilgrepene fra hans ideale fordring. Mange unge har imidlertid fått lide under umulige krav på skolen i mellomtiden.

I dag blåser høyrevinder. Vi skal bort fra enhetsskolen, sier Kristin Clemet, og støttes av regjeringspartnerne (Aftenposten 4.5.02). Riktignok advarer Venstre-høvdingen Halfdan Hegtun i en kronikk i Dagbladet 29.4. mot en del av tiltakene, men Venstre ser ikke ut til å ville høre på host fra hornet.

Som lærer i videregående skole har jeg fått føle de ulike reformene på kroppen, og jeg mener å vite noe om hva som kan være fornuftig, og hva som kan være dumt. I Akershus innføres nå fritt skolevalg i videregående skole, mot enstemmig råd fra skolene selv. Dette gjøres selv om erfaringene fra osloskolen viser at vi da får a- og b-skoler, med streberforhold på de første og opphopning av problemelever på de siste. I Stockholm har valgfriheten over tid ført til at man blant annet har fått skoler for flinke jenter og innvandrerskoler. Men slike forhold ser ikke ut til å avskrekke politikerne. Nå vil Høyre dessuten innføre fritt valg i grunnskolen, meldte NRK Trøndelag 20. mars i år.

For tiden bor jeg i USA, i Columbia, hovedstaden i South Carolina. Jeg har lyst til å fortelle litt om hvordan skolen fungerer i et land der man virkelig har fritt valg:

Man kan velge både barneskole, elementary school og high school. Og det har utviklet seg meget store forskjeller på skolene, så valget er viktig. Folk vi kjenner, reiser rundt for å se på skoler og sjekker miljø og statistikker før de velger bosted, og før de melder barna sine inn på en skole. Riktignok sogner man til den skolen som ligger nærmest hjemmet, men hvis foreldrene betaler eller organiserer transporten til skolen selv, kan barna gå der de ønsker. (Alle barn blir jo likevel kjørt; man går ikke til fots i USA.)

Dette resulterer i at naboskoler konkurrerer skarpt om elevene. Og staten publiserer resultatene. Hvilke skoler får de beste karakterene? Det vises ved bruk av normerte prøver. Hvem er den flinkeste læreren? Det har man avstemninger om, og resultatet kommer på lokal-tv hver måned.

Valgsystemet resulterer i at enkelte skoler må bygge på, for de er attraktive. Grensene for skolekretsen må endres når skolen fylles opp av barn utenfra. På slike skoler går det barn med foreldre som følger dem opp, og som har råd til å spandere ekstra transport. Foreldrene har mye makt i skolestyret og påvirker arbeidet i skolen. Barna er preget av hjemmebakgrunnen med ressurssterke og interesserte foreldre. Flinke lærere tiltrekkes av godt elevmateriale, og skolen blir bare bedre. Skolekretsene i velstående områder har råd til lokale tillegg, slik at de kan legge på lærerlønningene og sikre seg de beste kreftene. Og elevene konkurrerer seg imellom og er mer opptatt av karakterer enn av kunnskap. «They'll kill for grades,» hevder en lærer.

Så har vi de skolene som ikke har spesielt stor søkning. Der får man etter hvert samlet barn fra et annet sosialt sjikt. De har foreldre som verken har råd eller anledning til å følge opp. Det kan bli mye uro når mange slike barn samles. Disse barna får ikke kontakt med andre miljøer og får ikke andre modeller enn det de ser rundt seg. De lever i omgivelser hvor boklig lærdom er mindre viktig enn å lære å overleve i et tøft miljø. Skolene har dårlig råd og dermed dårlig utstyr, og kan heller ikke tilby lærerne noe ekstra. Det blir vanskelig å få lærere, og problemene øker. Etter hvert får vi det som kalles «failing schools», og her i South Carolina er det i vår 74 skoler som får denne karakteristikken. Til slutt kan slike skoler ble lagt ned, men imens har mange barn hatt en meget dårlig skolehverdag der.

To eksempler fra lærere jeg kjenner, kan kanskje belyse noe av det ovenstående:

Charles underviser i matematikk på high school, aldersgruppen 12- 18 år. Han er på en skole litt utenfor Columbia, i en forstad de velstående flytter til for å få godt miljø og slippe de belastede nabolagene i byen. Matematikkursene på skolen er delt etter vanskelighetsgrad, så etter testing blir elevene plassert på nivåer lærerne mener de kan greie å følge. Slik kan man få rask progresjon for de flinkeste, og de mindre flinke kan bruke mer tid.

Charles opplevde i høst at skolen ble saksøkt av foreldrene til en gutt som Charles mente ikke kunne greie det mest avanserte kurset. Foreldrene sa da at dette måtte være Charles' feil - han hadde ikke klart å lære gutten nok. Heldigvis gikk skoleledelsen etter hvert tungt inn på Charles' side, og advokaten rådet da foreldrene til å droppe saken. Men dette var en veldig ubehagelig tid for Charles, med gufne møter hvor foreldrene kunne tillate seg å være utrolig frekke.

Windy var student og tok seg lærerjobb på midten av 90-tallet, for hun ville tjene penger et par år før hun studerte videre. Hun fikk jobb på en skole her i byen der det bare går afroamerikanske barn. Barna var herlige, sier Windy, men arbeidsforholdene var ille: bøkene var utslitt, ødelagt eller manglet helt, og det var til og med mangel på vanlig skriveutstyr. Dessuten var det så store konflikter blant lærerne at noen lærere sluttet i løpet av høsten. Det var umulig å få nye lærere, så de ble veldig underbemannet, og Windy kunne plutselig bli kommandert inn til ukjente klasser og til fag hun ikke hadde. Der ble det selvsagt umulig å ha noen orden eller undervisning. Og hun fikk bare ca. 226000 kroner å leve for i årslønn. Så året etter gikk hun over til en annen skole, der hun fikk 280000 (grunnet lokale tillegg), og der utstyret var godt. Men hun følte hun sviktet barna på den første skolen.

Jeg vil jo tro at det skyldes mangel på kunnskap om konsekvensene når partier som Høyre, Frp, KrF og Venstre går inn for et skolevalgsystem som det amerikanske, og at det ikke egentlig er vondt ment. Jeg har hørt politikere argumentere for fritt skolevalg med at deres egne barn dessverre ikke fikk velge. Men for dem fritt skolevalg går ut over, vitner tankegangen om rå egoisme. For etter hvert vil trolig også noen barn i Norge støtes nådeløst ut fordi de havnet på «feil» skole, med umulig læringsmiljø. Da vil vi oppnå tidlig sortering av barn i det moderne >-samfunnet. De velbergede barna vil få det trygt og godt sammen med likesinnede uten å plages av de mindre heldiges nærvær. Der kan de konkurrere om å være mer og mer vellykket, og uten omtanke for andre.

Hittil har vi hatt enhetsskolen som mål i Norge. Den har hjulpet oss til å få et samfunn uten store forskjeller, der vi har små konflikter og lite sosial uro. Forskjellen merker vi her i USA, hvor de rike stenger seg inne bak murer med vakter og våpen, og der fattige bor i uendelig og håpløs slum, i en ond sirkel av ledighet, kriminalitet og vold. Hva slags valg har en lille Marius som vokser opp i disse områdene?

Noen vil trolig mene at slike perspektiver ikke er aktuelle for Norge. Kanskje ikke. Vi bør bare være klar over i hvilken retning våre valg fører oss. Det kan være det fins valg som er samfunnsmessig viktigere og som bør være overordnet det frie skolevalg.