Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når lista ligger høyt

POPFANS HARDET IKKE

med å liste seg særlig stilt på tå. Tvert imot: det blir masse herlig larm når årets, tiårets og tidenes beste skiver skal kåres. Man bråker ikke om metodologi, representative utvalg og poeng-summering, men om hvor dust det er at plate X er rangert foran plate Y, når «alle» vet at plate Y er mye bedre. Det blir som å argumentere for hvorfor SV bør ligge over Frp på meningsmålingene.

FØR HELGA BLE

Turbonegers 1998-klassiker «Apocalypse Dudes» kåret til tidenes beste norske skive i en kåring i ungdomsbladet Spirit, rett foran snuten på Röyksopps «Melody A.M.», og med solid margin ned til a-has tredjeplass «Scoundrel Days». Noen vil sikkert hevde at Turboneger-førsteplassen er et utslag av rockklimatisk etterpåklokskap og generelt høyere Turbo-bevissthet, mens andre vil påpeke at de tre på toppen er ypperlige representanter for norsk musikkeksport på en måte som kanoniserte klassikerleverandører som deLillos og DumDum Boys aldri kan bli.

TETSJIKTET ER

faktisk det minst oppsiktsvekkende med lista - så framt du ikke heter Stein Østbø, da.

Langt mer oppsiktsvekkende er det å se hvordan etablerte norske klassikere fortsetter å være nettopp det, og dernest hvor jevnt representert ulike faser i norsk populærmusikk er på lista: Fem utgivelser på lista er fra åra før 1984, ti utgivelser er fra 1985 til 1989 (a-ha og norsk rocks første gullalder), ni er fra 1990 til 1994, ti er fra 1995 til 1999 og til sist seks fra det nye årtusenet.

Det sistnevnte tallet er lavt tatt i betraktning hvor mye fokus ny norsk musikk har opplevd de siste par-tre åra, men høyt tatt i betraktning at det tar noen år før enkelte plater finner sin plass sammen med og i forhold til allerede etablerte klassikere.

KANSKJE TRENGER

Sondre Lerche å lage noen flere plater før vi virkelig skjønner hvilken lysende debut «Faces Down» var, kanskje må Øystein Greni og hans BigBang overgå seg selv før også plater som «Electric Psalmbook» og «Frontside Rock'n'Roll» blir stemt inn på lista, og kanskje må Bertine Zetlitz kaste seg på garasjerockbølgen før vi er klare for å sette årets «Sweet Injections» på klassikerhylla.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media