Når liv settes i scene

Dikt som favner over store avstander.

BOK: I et over ti år gammelt intervju kaller Cecilie Løveid sine dramatiske tekster for iscenesatte livsritualer.

Når Løveid i høst er aktuell med sin Brage-nominerte diktsamling, «Nye ritualer», er boka delt inn i hva man kunne kalle livssyklusen: Fødsel, vennskap, kjærlighet og avskjed.

Fellesskap

Ritualene innvier oss i livet og i livets overganger; konfirmasjonen symboliserer for eksempel overgangen fra barn til voksen, mens bryllupet symboliserer overgangen fra en sosial klasse til en annen. Ritualene plasserer oss sånn sett inn i det kollektive, innenfor en gitt gruppe, som deler noe, som har noe til felles.

Samtidig kan et ritual være et personlig anliggende, noe som er vesentlig for ett gitt individ, men ikke nødvendigvis for resten av en gruppe, og jeg opplever at det er i spenningsfeltet mellom individ og kollektiv at Løveids dikt beveger seg. Det dreier seg om relasjoner, roller, kjønn og kvinnelighet, for eksempel om de normer som er gitt individet (kvinnen) av kollektivet (samfunnet). Her, i dette diktet, uttrykt med en uventet vri:

Hvis det ikke hadde vært for

global oppvarming

ville jeg fått barn utelukkende

for å bli den moren

som henter barnet

på en Harley-Davidson.

Nye ritualer er også en diktsamling som rommer mye, beveger seg over ulike avstander, i ulike tider og iscenesetter en rekke identiteter, om det så er jeg, hun, han, arkitekt Svedberg eller Mao som er subjektet. Samtiden og historien glir i hverandre slik faktiske personer glir inn i fiksjonen.

Marie Takvam

Dette gjør Løveids poesi til et åpent spillerom, hvor det er helt greit at avdøde Georg Johannesen blir innlagt i Alexandrias nybygde bibliotek og derfra stiger «fire ganger i døgnet opp som røk».

Et annet kjennetegn ved Cecilie Løveids diktning er dedikasjonen til den eller det andre. Nye ritualer følger i så måte opp «Spilt» fra 2001 og «Gartnerløs» fra 2007 og inkluderer og skriver om andre kunstverk og til andre mennesker. Eksempler fra årets samling er de fine diktene til minne om nevnte Georg Johannesen («Retorikeren velger hav») og til poeten Marie Takvam («Tellekanter»), først publisert i Dagbladet tidligere i år. Her et utdrag fra sistnevnte dikt:

Men hvem kan være vakker døgnet rundt i Oslo.

Hverken en kvinne eller et hus.

Theatercaféen med spytt på gulvet, Casino etter

lukketid, drabantbysengen etter natten.

Marie, nå kan du gå til mottagelse. Nå er jeg klar, sier

Marie, ta meg med, jeg bestiller en Solnedgang over

Stadthavet, kelner, og en frisk bris.

Skal vi ikke komme i gang med noe kjærlighet snart?

Et annet spørsmål som blir stilt i Nye ritualer er: Hvor mange mennesker inneholder et liv? Mon tro om det ikke er sånn at Cecilie Løveids poesi inneholder mye kjærlighet og mange mennesker. Denne leseren synes i alle fall det. Og at det gjør Løveids poesi vital og levende.