Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Når man ikke viser alt, får man lyst til å se mer»

Den japanske filmregissøren Hirokazu Kore-eda ønsker å kalle på seerens fantasi

KINOAKTUELL: Den japansk filmregissøren Hirokazu Kore-eda var nylig i Norge for å promotere dramaet «Still Walking».                      Foto: Steinar Buholm
KINOAKTUELL: Den japansk filmregissøren Hirokazu Kore-eda var nylig i Norge for å promotere dramaet «Still Walking». Foto: Steinar Buholm Vis mer

||| La det være sagt med en gang, kinoaktuelle «Still Walking» er en av de mest interessante og severdige filmene på kino for øyeblikket. Handlingen utspiller seg i løpet av én dag, og vi følger to voksne barn - og deres familier - som vender hjem til sine foreldre for å markere 15-årsdagen for sin storebrors bortgang. Filmen begynner tidlig på morgenen og slutter tidlig neste dag.

Tilsynelatende er filmen handlingsfattig og uten tydelig plottwist. Men den er aldri kjedelig. I stedet blir vi sakte, men sikkert bedre kjent med familien, hierarkiet som rår, meningene som splitter dem og den underliggende kjærligheten som binder dem sammen. For å være en film om en japansk kjernefamilie, en film som viser japansk kultur og verdier, er den overraskende universell, og den minner på mange måter om Arnaud Desplechins franske drama, «En julefortelling», som hadde norsk premierer i desember i fjor.

Dagbladet møter Hirokazu Kore-eda på Filmens Hus i Oslo. Regissøren gjester Norge i anledning filmfestivalen Film fra Sør og møter oss med tolk. Det er en reflektert og sindig 47-åring vi møter.

- Døden er et gjennomgangstema i filmene dine. Hvorfor er du så opptatt av dette temaet?

- Det er ikke døden i seg selv jeg er opptatt av. Men det å beskrive menneskene som blir etterlatt, hva de går igjennom og hvordan de håndterer tapet. Jeg er opptatt av livet ved siden av døden. I «Still walking» har min mor og fars død en innvirkning på filmen. Og den opplevelsen vises tydelig. Det er første gang mine egne opplevelser og min familie vises så tydelig i en film.

- Familien man ser i «Still Walking» makter ikke å prate med hverandre. Moren lever svært privat og faren har hatt et sidesprang, og de har ikke snakket om dette. Sønnen jobber med noe foreldrene ikke kjenner til, han har ikke snakket med sin kone om dette. Det er en mangel på kommunikasjon her, som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Er det et universelt familieproblem?

- Da mor og far døde, følte jeg at jeg aldri hadde fått pratet ordentlig med dem, så ja, det er en personlig film om et personlig problem. Da jeg var ferdig med filmen og viste den til agenten min, sa han at filmen var for japansk. Men det viste seg å være feil. Filmen blir gjenkjent over landegrensene og det er noe universelt over temaet. Hvorfor, vet jeg ikke. Spørsmålet ditt er et jeg selv ønsker å stille med filmen.

- Du benytter deg av veldig lange tagninger og stillestående kamera. Det er scener som varer i sju, åtte minutter uten klipp. Hvorfor dette grepet?

- En grunn er at det er vanskelig å bevege seg rundt i et japansk hus. Det er høydeforskjeller, matter, dører, og, ja, vanskelig å bevege seg rundt.

- Jo, men middagsscenene i filmen bryter med all kommersiell film - hurtig klipp, kjapp dialog, ofte to kameraer som kryssklipper. Du viser en hel samtale rundt et spisebord, med ett stillestående kamera. Det må være flere grunner til det, enn at det er vanskelig å bevege seg?

- Jeg begynte som dokumentarfilmskaper. Og i dokumentarer er kameraplassering veldig viktig i forhold til å betrakte og møte personene man filmer på en riktig måte. Dette har jeg overført til spillefilmen. En ting til, slik du sier, er at amerikansk, kommersiell film viser alt som skjer. Hele tida. Det finnes ikke noe mørke i de filmene. Jeg tenker at scener hvor det ikke er dialog, scener med mørke, der ting skjer utenfor kamerautsnittet, langt sterkere framkaller seerens fantasi. Og jeg tror man kan lage de rikeste filmene på denne måten. Den japansk regissøren Kazuo Kuroki har laget en film som heter «Tomorrow»(1988). I denne filmen viser han Nagasaki dagen før atombomba faller. Han viser ikke noe av katastrofen. Hadde dette vært en Hollywoodfilm ville alt dreid seg om eksplosjonen og hvor forferdelig ting ble i Nagasaki etter atombomba eksploderte. Men «Tomorrow» beskriver dagen før, en dag der det tilsynelatende ikke skjer noe som helst. Dette framkaller seerens fantasi, da seeren vet at alt forsvinner dagen etter. For meg er det dette som er filmskapning og filmens filosofi.

- Det er mer interessant å se en kvinne i undertøy, enn en naken kvinne?

- Det er langt mer erotisk, ja. Når man ikke viser alt, får man lyst til å se mer. Tradisjonelle japanske kullmalerier består bare av svart og hvitt. Likevel føler betrakteren fargene. I haikudikt har man rytmemønsteret 5,7,5 - som gir 17 stavelser. Og gjennom disse 17 stavelsene gir man uttrykk for en hel verden. Så ved å begrense uttrykket kan man vise mye, og ved å begrense uttrykket, fargene og detaljene til det minimale, kan man få folk til, gjennom fantasien, å føle noe større. Og dette er hva jeg prøver å oppnå.

- Denne type teknikk krever mye av skuespillerne. Er det mye improvisasjon?

- Denne gangen har det nesten ikke vært noe direkte improvisasjon. Alt blir kanskje ikke helt etter manus, og noe er blitt forandret underveis. Men dialogen er 99,5 prosent lik slik jeg skrev den. Når det gjelder barna er det litt annerledes. Jeg ga ikke barna manus, men forklarte at vi skulle lage en film der de dro på ferie til bestemor, og mens jeg filmet hvisket jeg «nå kan du si slik og slik til storesøsteren din». Det var en fleksibel form for regi og alt skjedde på settet. «Nobody Knows» (2004) var den første filmen der jeg filmet barn uten å bruke manus. Det gikk veldig, veldig bra, og etter det har jeg ikke gitt manus til barna.

- Du hadde planer om å bli forfatter, når bestemte du deg for film, og hvorfor?

- Det skjedde da jeg var 19 år og gikk på universitetet. Det var så kjedelig på skolen, så jeg sluttet med forelesninger og brukte all tid på kino i stedet. På det tidspunktet var det fire store kinoer rundt universitetet. Det ble lite skole.

- Hva var din første store filmopplevelse?

- Det var mye Hollywood-filmer, som «Casablanca» (1942) og «Roman Holiday» (1953), og min mor elsket Vivien Leigh og Ingrid Bergman, men filmen som sitter igjen fra barndommen var først og fremst Hitchcocks «Fuglene» (1963). Det som gjorde mest inntrykk var at vi aldri får vite hvorfor fuglene angriper. Fremdeles er det slik at hvis jeg ser fugler som samler seg, så får jeg en støkk.

- Hvis du skal du beskrive tilstanden i japansk film i dag, hva sier du da?

- Den er overhodet ikke bra. Japansk film fungerer ikke uten tv. Det er der pengene kommer fra. Og det er der filmene reklameres. Filmene føles som en forlengelse av tv-dramaer. Der det er 14 episoder tv-drama og den 15 på kino. Denne type film står for 90 prosent av billettinntektene på kino. De siste 10 prosentene genereres av folk som gjør bra ting. For å knytte det til hva jeg sa i stad: Det å si ting mellom linjene, det er nesten ikke godtatt i japansk film lenger. Ting må sies direkte. Og vises tydelig for å bli godtatt.

- En fordummelse?

- Jeg vet ikke om det er det riktige ordet, men muligens en forenkling. Det er ikke helt som i Hollywood, men det er blitt langt mindre variasjon. Folk ser ikke film lenger på grunn av regissør, og tenker ikke på film som et regissøruttrykk. Men jeg har ikke mistet motet. Hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke kommet helt hit. Jeg tror at det finnes mennesker både i Japan, og utenfor Japan, som setter pris på filmene mine, sier Hirokazu Kore-eda.

Vegard Larsen er filmansvarlig i Dagbladet. twitter.com/LarsenVegard

Dagbladets anmeldelse av «Still Walking» finner du her.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media