Når mennesker behandles som ugress

En aften i 1948 gjorde jeg et søk i min fars rikholdige bokhylle i håp om å finne den rikt illustrerte tyske utgaven av «Tusen og en natt». Den var nemlig utstyrt med noen særdeles livaktige erotiske scener som ville fått en norsk riksadvokat til å gå til øyeblikkelig beslag. Jeg fant imidlertid en bok som fikk meg til å gjøre enda større øyne: Lars Alfred Mjøens «Rasehygiene» utgitt på Jacob Dybwads forlag i Oslo 1938. Boken var rikt illustrert, men de eneste illustrasjoner av pubertetsinteresse var Jomfruen fra Orleans og et vakkert portrett med tittelen «Nordische Seele», den nordiske sjel, fra den internasjonale, permanente utstilling for rasehygiene i Hannover.

Langt de fleste portretter var av menn. Mjøen fremhevet det spesielt fortjenstfulle utseende ved nordiske menn. Ett av portrettene var av en usedvanlig dyster Roald Amundsen som sammen med Fridtjof Nansen ble presentert som eksempler på moderne vikinger. Den eneste smilende viking var Balchen (etter ansiktet å dømme trolig flyveren Bernt, 1899- 1973). Den unge Helge Ingstad var dypt alvorlig. Den eneste gjenlevende av Mjøens vikinger hadde i unge år et følsomt ansikt som minner om Gösta Ekman.

Den såkalt «hundre prosent nordiske kvinnen» var ikke identifisert med navn, men var åpenbart på grensen av et raseriutbrudd. Antagelig skulle ansiktet illustrere Mjøens påstand om at «de nordiske står særlig høit m.h.t. klar og logisk tankeevne, likeledes i fremsynthet og trang til å utforske, erobre og beherske naturen». I forevigelsesøyeblikket var hun trolig i ferd med å beherske naturen, og det krever vel en arisk bisterhet.

Som kontrast til de nordiske ikoner møter man de bedrøveligste portretter av såkalte blandingsraser. Problemet ble drøftet i forbindelse med forbrytelse, og fremstillingen etterlater ikke tvil om at raseblanding er en av forbrytelsenes hovedårsaker. Mjøen gjengir en fremtredende norsk fengselsdirektør som uttaler følgende: «Det prinisipale i forbrytelsenes årsaksforhold er summen av de arvede svake eller likefrem dårlige karaktertrekk, som utløses i kriminalitet under påvirkning av vanskelige eller dårlige miljøforhold.» Mjøen konkluderer at det er «arven som lager miljøet».

Det hadde vært uinteressant å se nærmere på Mjøens verk dersom det hadde vært tale om en eksentrisk outsiders rasemessige selvforherligelse. Men det er dessverre ikke tilfellet. Mjøen befant seg i tidens intellektuelle mainstream. Det er vanskelig å komme helt unna det luftige tyske filosofiske uttrykket Zeitgeist, tidsånd, når man bare går seksti år tilbake i historien.

Det har blitt en fortreffelig skikk at store kirkesamfunn nå tar selvkritikk over tidlige tiders dårskap. Selv om den satt langt inne, var kirkens unnskyldning til de reisende (tatrene) særdeles vel begrunnet fordi de inntil ganske nylig ble utsatt for urimelige forfølgelser og overgrep i den kristne misjonens navn. Mjøen talte på manges vegne når han under noen portretter av tatere, skriver følgende: «Sigøinernes (tatrenes) antropologi er ikke klarlagt. Sikkert er det at det dreier seg om et blandingsfolk. Sin største utbredelse har de i Syd-Europa. Også i Skandinavia har vi stiftet deres bekjentskap. Deres livsførsel er til dels meget primitiv og de frister for en stor del tilværelsen som vagabonder og tiggere. Kriminaliteten blant tatrene er meget høi.»

Dette ble skrevet fire år etter at Stortinget hadde besluttet å gjøre noe med denne saken. Nemlig på en lite oppsiktvekkende måte å utrydde de norske tatrene. Den 1. juni 1934 vedtok stortinget Lov om adgang til sterilisering m.v. Saksordfører i Odelstinget var Erling Bjørnson. Han hevdet blant annet at «Det er naturlig at valget å fremlegge denne proposisjon er falt på en bonde. For der er ingen som gårdbrukerne der daglig kan iaktta den uhyre fordel som gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed for det hele land».

Jon Alfred Mjøen hadde vært med i den rådgivende komité som forberedte loven av 1. juni. Det bør nevnes at den eneste som tok til motmæle i stortingssalen, var representanten med det karakteristiske navn Bonde fra Samfunnspartiet.

Man har i Norge for lengst besluttet å ta et oppgjør med dette dystre kapittel i vår nyere historie. Norges Forskningsråd satte på slutten av 90-tallet i gang et tverrvitenskapelig prosjekt kalt Forskning om taterne under forskningsprogrammet Velferd og samfunn. Prosjektet har også mottatt økonomisk støtte fra Sosial- og helsedepartementet.

Noen av resultatene foreligger nå, og Institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo har nylig utgitt flere rapporter fra prosjektet. Av spesiell interesse sett på bakgrunn av de rasehygieniske ideer som dominerte i toneangivende kretser i trettiårene, er Hjørdis Fodstads bok «Møte mellom tatere og det norske samfunnet. Erfaring fra tvangssterilisering» (K-serien nr. 2 1999).

Fodstad har innhentet sin informasjon gjennom intervju og spørreskjema. Hun har klart å komme i kontakt med en rekke ofre for tvangssterilisering. Dette er vitner som fortjener å bli hørt. Vi gir ordet til et lite utvalg:

Marit, en kvinne i femtiårene: En eldre gynekolog undersøkte meg og var veldig forståelsesfull. Han forsto hvor unnselig og brydd jeg var. Og da sa han at «du er sterilisert, du». «Er jeg det?» sa jeg. Så fortalte jeg at jeg mistet en liten gutt utenfor livmora da minstegutten var 3 år. At det må ha skjedd på sykehuset den gangen. «Jamen ville du ikke ha flere barn, du da,» spurte gynekologen. «Nei,» sa jeg, «jeg ble ikke spurt om det, jeg visste ikke noe.» Dette inngrepet skjedde i 1954.

Håkon forteller at han var cirka 20 år da han ble innkalt til overlegen. Han har sine egne uttrykk for det som skjedde hos institusjonens bestyrer: «Gjellebenken sto på kontoret til overlegen. «Gjellekniven», et koselig språk! Overlegen og oversøster er døde nå. Vi sto nakne, og alle sammen så. De sa ikke noe. De har taushetsplikt om guttene ble sterilisert. Vi var 5 gutter. Det er vondt at vi ble sterilisert. Vi fikk plaster på pungen etterpå.» Dette skjedde på 50-tallet.

Gunnar ble tatt fra moren som spedbarn og plassert på Misjonens barnehjem. Hjelpevergen som ble intervjuet er i familie med Gunnar. Han er overbevist om at Gunnar ble brukt som prøveklut mens han som 12-åring var gårdsgutt på et privat hospital like utenfor Oslo. I så fall skjedde inngrepet i 1940. Hospitalet er i dag nedlagt. Slektningen mener at Gunnar både ble kastrert og lobotomert på dette hospitalet. Selv sier Gunnar: «Jeg vet ikke når det kan ha skjedd, men jeg husker en operasjon de kalte for brokk. Men jeg har aldri hatt brokk.» Gunnar døde høsten 1997.

I sin rapport gir Fodstad et nyansert bilde av de organisatoriske forhold som muliggjorde disse overgrepene. Det er ikke tale om en elendighetsbeskrivelse. Vi møter kalde og veldokumenterte fakta, men merker mellom linjene forskerens sterke personlige engasjement i møtet med rasehygienens virkelighet.

Mye ansvaret for overgrepene pålegges den kristne organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse, senere omdøpt til Kirkens sosialtjeneste. Men Hjørdis Fodstad viser at misjonen ikke på noen måte var en pådriver i denne saken. Men den fikk ansvaret for mange av de reisende i en tid da ledende medisinere og politikere mente at sterilisering i rasehygienens navn ville skape en bedre nasjon. Psykologer som ble innkalt som sakkyndige, må også bære noe av ansvaret. Med sine IQ-tester ga de «vitenskapelige» holdepunkter for sterilisering. Et par IQ-poeng opp eller ned kunne avgjøre forplantningsevnens skjebne.

Det fremgår også at økonomiske hensyn var avgjørende. Mange av de reisende hadde store barneflokker som belastet institusjonenes budsjetter. Det er derfor ikke overraskende at de fleste tvangssteriliserte var kvinner.

Fodstads rapport kan leses som en advarsel mot det Zygmunt Bauman har kalt gartnerstaten, hvor noen menneskegrupper risikerer å bli betraktet som ugress. Den er derfor ikke bare et oppgjør med fortiden, men viser farene ved stigmatisering av menneskegrupper.