Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Når mor flytter - og tar med seg barnet

Han hadde jo lovet mamma å bli med, og løfter må man holde. Det hadde han lært i sitt elleveårige liv.

Meninger

Jeg prøvde dress i et prøverom da hun ringte.

Det var min sønns mor. Hun jeg ble skilt fra for snart ti år siden.

- Jeg skal flytte til Oslo. Jeg har allerede kjøpt leilighet. Vi flytter om halvannen måned. Sønnen min har lovet at han flytter med.

Oslo er flere titalls mil herfra.

I de ti årene etter skilsmissen hadde jeg fulgt ham tett, til tross for at moren periodevis nektet ham samvær med meg. Hun nektet samvær hvis jeg ikke bøyet av i diskusjoner om økonomi. Eller hvis hun selv syntes det passet å endre på samværsordningen. Og når hun var i dårlig humør.

For å komme ham nærmere ble jeg med i barnehagens foreldreutvalg. Jeg deltok på alle arrangementer i barnehagen og alle arrangementer på skolen. Fikk han nye lærere tok jeg raskt kontakt for å forklare situasjonen: Vennligst ikke send informasjon kun til mor, da kommer den ikke fram til meg. Fulgte ham på fotballtrening. Ble lagleder.

Hun skulle ikke klare å presse meg bort. Stolt kan jeg si at jeg klarte å beholde et godt og nært forhold til sønnen vår. Etter hvert tilbrakte han cirka 40 prosent av tiden hos meg, fordi han selv ville det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Er du helt sjuk i hodet? Dere kan ikke bare flytte til Oslo, han har jo ikke engang snakket med meg om det?

- Avgjørelsen er allerede tatt. Sorry. Jeg har kjøpt leilighet. Og sønnen min har fortalt det til de andre i klassen.

Hun hadde fått ham til å love det. Hvis hun kjøpte leilighet i Oslo så skulle han flytte med. Han var elleve år. Første året skulle de bare prøve hvordan det var å bo et annet sted, hadde hun sagt, og hvis han ikke trivdes så kunne de jo bare flytte tilbake. Om og om igjen hadde hun spurt ham. Lover du? Lover du?

Men han måtte ikke si noe til pappa. Ikke ennå.

Presset ham, vil noen si.

Manipulasjon, vil noen si.

I nesten to måneder holdt han på hemmeligheten.

I helgene hos meg fikk han vondt i magen. Han pleide da aldri å ha magesmerter? Omgangssyke? I mellomtiden lette hun etter leilighet.

Kvelden etter at klassen var informert, ringte hun til meg der jeg sto i prøverommet. Tiden var kommet for å innlemme meg i planen. Hva kunne jeg si? Kunne jeg gjøre noe for å stoppe det?

Da jeg endelig traff sønnen vår spurte jeg om han egentlig hadde lyst til å flytte. Han gråt og svarte nei. Men han kunne jo ikke si noe annet til klassen nå! Det ville bli så flaut hvis han plutselig ikke skulle flytte til Oslo likevel! Og så hadde han jo lovet mamma å bli med, og løfter må man holde. Det hadde han lært i sitt elleveårige liv.

Hun kan vel ikke bare flytte? spurte folk. Er det lovlig? Ja, dessverre er det lovlig i Norge i dag. Barn skal høres om de vil flytte eller ei, og sønnen min sa jo at han ville flytte. Jeg prøvde saken rettslig - men fikk ikke medhold.

Hvorfor moren ville flytte? Hun var lei av jobben og det rutinepregede livet sitt på det stedet i Norge hvor sønnen hennes hadde vokst opp. Hun trivdes ikke. Men sønnen vår trivdes. På skolen. I idrettslaget. Mange venner. Småsøsken hos far.

Jeg forteller dette nå fordi Regjeringen nylig hadde et forslag til endringer i barneloven ute på høring. En av endringene går ut på at begge foreldre må godkjenne hvis barnet skal flytte til annet sted i Norge. Jeg håper politikerne vedtar endringen. For barnas beste. Og vær så snill, ta også med en formulering som kan forebygge manipulasjon av barnets meninger.

- Jeg skjønner hvis du blir lei deg, men det er jo ikke så langt til Oslo. Han kan jo besøke deg en gang i måneden.

Jeg la på telefonen. Gråtende tok jeg av meg dressen.