Når mørket faller på

Det blir stadig vanskeligere å tilgi Knut Hamsun. Først støttet han nazistene. Nå har han inspirert The Darkness.

- JEG MÅ BARE BEKLAGE. Jeg føler meg litt rar. Jeg har ikke drukket på fire dager, sier Dan Hawkins, gitarist og en av to brødre i The Darkness.

- Jeg har fått betennelse i mandlene og går på antibiotika eller noe sånt nå. Det verste med det er at jeg måtte spille konsert edru her om dagen. Det tror jeg ikke jeg har gjort på ti år. Det var en utrolig rar opplevelse. Helt surrealistisk.

- Det er ikke noe du kunne tenke deg å fortsette med?

- Å, jeg vet vel ikke helt. Jeg merker jo at sansene fungerer bedre når jeg er edru. Jeg kjenner smaker og lukter igjen. Men på samme tid...

Dan Hawkins trekker på det i telefonen.

- Jeg føler meg ikke helt komfortabel heller.

SELV VIL DE SI AT DET ER en konsekvens av mange års hardt arbeid. Men det er et faktum at The Darkness fra Suffolk i Sørøst-England er et sjeldent tilfelle av instant stjernestatus. På under ett år har kvartetten gått fra puber til stadioner, og blir nå simultant omfavnet av alt fra tunge motehus (de får tilsendt klær fra Gucci og Hermés) til sekteriske musikkblader (de var nylig på omslaget av Guitar) til R.E.M-vokalist Michael Stipe. Det siste inntraff under MTV Europe Music Awards i Edinburgh nylig, der The Darkness\' ekstatiske framførelse av singelen «I believe in a thing called love» var alt du strengt tatt trengte å få med deg. Det er iallfall slik Dan Hawkins ser det. Han tok selv opp showet på video, og kikket på det fram til bandet hans gikk av scenen. Da ble det så kjedelig at han slo av.

- Men det var kult å være del av det, sier han.

- Det var bare så mange ting vi ikke visste på forhånd. At du trenger et crew på omtrent tusen mennesker for å gjennomføre noe sånt. Eller at det var en pågående konkurranse backstage om å ha den største sikkerhetsvakten. Det var vi ikke forberedt på. Vi hadde ikke med oss en liten sikkerhetsvakt engang.

- Men det var mange som likte showet deres?

- Personlig føler jeg vi hadde den beste opptredenen av alle sammen. Og etterpå kjente jo alle oss igjen og kom bort og var hyggelige. Vil du tro det, det var faktisk mange som kjente igjen meg, selv om jeg ikke kjente igjen dem. Black Eyed Peas, for eksempel. Jeg hadde ingen anelse om hvem de var. Men så kom Jack White og hilste på, og det var veldig kult, for han har fått skikkelig høyt og krøllete hår, sier Dan Hawkins.

- Og da sa vi det til ham: «Det føles som om høyt hår er i ferd med å ta over verden».

HÅRSVEISENE ER NÅ ÉN TING. Så er det sminken og kostymene. Og deres hemningsløse resirkulering av foregående tiårs heavymetal-estetikk. Vokalist Justin Hawkins falsettstemme og Steven Tyler-mimikk. Og tekster som virkelig dyrker puddelrockklisjéene («Ooh! Guitar!» synger Hawkins idet gitarsoloen setter inn i «I believe in a thing called love»). Alt dette har av en eller annen grunn gjort sitt til å gjøre The Darkness relevante i år 2003.

- Det slo oss på den første konserten vi spilte: Vi kan fortsette å gjøre dette resten av resten av livene våre, selv uten å få betalt, sier Dan Hawkins.

- Det er ikke en kalkulert greie. Alt vi har gjort de siste seks månedene, har vi også gjort de siste fire årene. Helt siden den første konserten har vi bare følt at vi har, du vet, a license to not really give a fuck.

- Når var det dere oppdaget at dere gjorde noe som ble oppfattet som riktig?

- Jeg vil ikke si at det var ett enkelt øyeblikk da det skjedde. Det var bare én enkel policy: La oss spille for så mange som overhodet mulig. 700 000 personer, sist jeg tok en hodetelling.

- Hvor tett forbundet vil du si at kostymene og suksessen deres er?

- Kostymene har vært med oss helt siden vi bestemte oss for å gjøre en innsats på scenen, egentlig. Det har vært del av pakka. Bortsett fra at tøystoffet har blitt bedre. Da vi spilte for 15 personer på en pub for to år siden, revnet alt. Det var pinlig.

- Det er ikke det nå lenger?

- Oh no, sier Dan Hawkins.

- Det kan aldri pinlig så lenge man holder seg til lær og chiffon.

NÅR HAN IKKE HOLDER SEG til lær og chiffon, holder Dan Hawkins seg til Knut Hamsun. Både han og bassist Frankie Poullain er dedikerte fans, Poullain har sågar Hamsun på takkelista inne i omslaget til «Permission to land», fjorårets debutalbum.

- Jeg synes bøkene hans er utrolige. Jeg har ikke lest noenting som i det hele tatt minner om ham - og jeg er ganske belest, sier Dan Hawkins, og forteller at han begynte med «Victoria», så var det «Mysterier», nå har han stort sett lest alt som er.

- Han har en fantastisk spennende romantisk, lidenskapelig måte å skrive på. Det er hovedsakelig Justin som skriver tekstene våre, men jeg føler definitivt at vi slekter på den romantiske biten, at vi også åpent fordyper oss i temaer som, du vet, kjærlighet. Jeg mener, vi har en veldig åpen holdning til ordet «love». Det bruker vi hele tida.

Dan Hawkins ler når han sier dette.

- Den er litt abstrakt, den inspirasjonen fra Knut Hamsun?

- Det er en tynn link. Men den er der.

Linken vil antakelig ikke bli mer åpenbar i forbindelse med The Darkness neste prosjekt: julesingelen «Christmas Time (Don\'t Let The Bells End)», som ligger helt i tet på bookingfirmaet William Hills oddsoversikt for julens potensielle listetopper.

- Julen er en tid da man skal ha det gøy, og vi er et band som liker å ha det gøy. Og så er vi tilfeldigvis et band som har laget en fantastisk julesang, forklarer Dan Hawkins.

- Folk er lei av å bli fortalt hva slags musikk de skal høre på i julen. Noen vil si at å lage en julesang etter bare et album er en merkelig ting å gjøre, og det er det kanskje. Men personlig klarer jeg nesten ikke å vente på at den er ute.

- Deres plan er, kort fortalt, å gjøre julesanger rocka igjen?

- Det kan man kanskje si, sier Dan Hawkins.

- Eller så kan man si at planen er å gi en julegave til verden.

The Darkness spiller på Rockefeller i Oslo 15. februar.

PÅ GJENGRODDE STIER : Halvt franske Frankie Poullain (derav barten), brødreparet Justin og Dan Hawkins og Ed Graham er The Darkness, britene som har tatt med seg det beste - det vil si det verste - fra åttitallets heavymetal inn i 2003. - Vi er litt som Turboneger, vi ser jo det. Men det handler ikke bare om kostymer. Det handler om at rock er gøy, og at det ikke er noen grunn til å skjule det, sier gitarist Dan Hawkins. Her poserer bandet etter høstens MTV Europe Music Awards.