Hector Berlioz (1803-1869) var ikke spesielt beskjeden. Da han fikk i oppdrag å skrive et requiem i 1837 til minne om ofrene fra den franske revolusjonen i 1830, gikk komponisten amok når det gjaldt format. Mozart fulgte normen og bruker en paukist i sitt berømte requiem. Berlioz synes dette var altfor lite og skrev for ti paukister – hver med to pauker - pluss en mengde slagverkere i tillegg. Koret er også foreskrevet å være svært: Minst et par hundre sangere. I tillegg til et digert orkester, krever Berlioz fire separate messingorkestre plassert i hvert sitt hjørne i konsertsalen eller kirken. Den hinsides store besetningen gjør at «Grande messe des morts» ikke framføres spesielt ofte.

Opplevelsen på åpningskonserten til Festspillene i Bergen var formidabel. Den mest intense surround-opplevelsen som mennesker kan skape, ble åpenbart i en fullsatt Grieghallen. Den gigantiske besetningen kan likevel stå i veien for en dyptloddende og nær opplevelse. Så viser det seg at Berlioz' «Requiem» er mye mer enn et grovkalibret musikalsk fjellmassiv. Verket berører tilhørerne også på andre måter, fordi det har en rekke partier som er neddempet og undrende.