I BOKS, IGJEN: Bob Dylans «Another Self Portrait: The Bootleg Series Vol. 10» er en av årets finere platebokser. Foto: Sony Music
I BOKS, IGJEN: Bob Dylans «Another Self Portrait: The Bootleg Series Vol. 10» er en av årets finere platebokser. Foto: Sony MusicVis mer

Når musikken er over alt, blir det ekstra stas med harde pakker under treet

Analog og digital platelykke på boks.

Jo da, det er noe grunnleggende regressivt og gubbete med samlebokser, og det blir ikke bedre når de kommer på vinyl. Men det er også noe svært fint med den typen fordypning slike bokser inviterer til, og sist jeg sjekket var det fortsatt ikke forbudt å ønske seg harde pakker til jul.

THE JAM: «The Studio Recordings».
THE JAM: «The Studio Recordings». Vis mer

I disse tider finnes selvsagt det meste i Wimp og Spotify, til og med i cd-kvalitet hos førstenevnte. Men Analog & digital-spalten liker fysisk format, og tar sitt førjulsansvar på alvor. I spaltens ånd praktiseres det heller ingen boikott av digitale formater.

MINNEAPPOLIS FØR PRINCE: «Purple Snow: Forecasting the Minneapolis Sound».
MINNEAPPOLIS FØR PRINCE: «Purple Snow: Forecasting the Minneapolis Sound». Vis mer

THE JAM plasserer seg temmelig høyt på lista over Englands skarpeste band gjennom tidene. «The Studio Recordings» (Polydor/Universal) følger dem gjennom seks studioalbum og en ganske sømløs utvikling fra punk og mod-revivalisme til r&b-infusert new wave og pop. Hele veien vasser man i Paul Wellers korthogde, briljante låter. Albummessig er det nok de to siste, klassikeren «Sound Affects» (1980) og det til dels sterkt  undervurderte «The Gift» (1982) som har tålt tidas tann best. Platene kom også i fjor som cd-boks til 199 spenn, men bare årets vinyl byr på to LPer med til dels meget bra ekstramateriale , og en påkostet bok som gjerne kunne gått enda dypere inn i materien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

RUNE GRAMMOFON: «Sailing To Byzantium».
RUNE GRAMMOFON: «Sailing To Byzantium». Vis mer

DIRE STRAITS og «Complete Studio Albums ´78-´91» (Mercury UK/Universal) må vel med sin joviale, kommersielt rootsy folkelighet kunne sies å være en slags antitese til The Jam. Her får man deres  seks studio-LPer, hvorav minst et par har satt meget solide spor etter seg i den mer lettbeinte rockhistorien.«Brothers in Arms» er selvsagt den mest kjente, den med «Money for Nothing». Men spesielt den selvtitulerte debuten er fin å høre igjen i remastring ved ringreven Bob Ludwig. Her er Knopfler tettest på bluegrass- og southern soul-røttene, og på åpenbare forbilder som Chet Atkins, J.J. Cale og Tony Joe White.

DE PRESS: «Block To Block».
DE PRESS: «Block To Block». Vis mer

BOKSEFORMATET er på sitt aller beste når det er litt smalt, når det dykkes dypt og man lærer noe nytt foran stereoanlegget. Det gjøres ikke mye bedre enn «Purple Snow: Forecasting the Minneapolis Sound» (Numero Group/Tuba), som skildrer den relativt ukjente musikkscenen i tvillingbyene Minneapolis og St. Paul i årene før Prince og produsentduoen Jimmy Jam/Terry Lewis slo gjennom på slutten av 1970- og begynelsen av 1980-tallet. En lekker boks med fire vinylplater og en meget flott og lesverdig bok. Noe låter så dårlig at man lurer på om det er overspilt fra kassett, men det gjør ikke noe. Her er det herlig soul, r&b og tidlig funk fra band som Haze, Flyte Tyme, 94 East og The Family, og en viktig lærdom: Prince oppsto ikke i et vakuum.

JAN GUNNAR HOFF: «Living».
JAN GUNNAR HOFF: «Living». Vis mer

RUNE GRAMMOFON gjør vinylutgivelser til kunst, og kan også kunsten å appellere til platesamleres lommebok. Selskapets hundreogfemtiende utgivelse er «Sailing To Byzantium», en lekker og eksklusiv titommers boks i 500 nummerte eksemplarer med fire plater i fire forskjellige farger. Her får man et aktuelt utvalg kvalitetsartister fra selskapets katalog, i spennet rock/improv/støy/jazz/samtidsmusikk (meget grovt sagt). Arve Henriksens "Silver Box» er eneste tidligere uutgitte spor, men alt her tåler mange gjenhør (Henriksens «Places of Worship» er for øvrig en av årets fineste og mest vellydende norske LP-utgivelser). Omslagskunsten er som alltid signert Kim Hiorthøy. Han møter man også sammen med selskapets leder Rune Kristoffersen i et intervju med den engelske musikkskribenten Rob Young.

CHIC: «The 12" Singles Collection».
CHIC: «The 12" Singles Collection». Vis mer

FULLT SÅ NØYE har man nok ikke vært med omslagskunsten på Universal Musics andre bolk med norske klassikere, deriblant Raga Rockers' «Maskiner i Nirvana», DePress' «Block To Block», Radka Toneffs "Winter Poem», Ole Paus' «Garman», Knutsen og Ludvigsens «Knutsen & Ludvigsen nr. 3 - Tut»,  og Popul Vuhs selvtitulerte debut fra 1972. Mye bra og til dels viktig musikk, i ganske vellydende og gode pressinger. Toneff låter for eksempel meget flott. Verre er det med omslag og etiketter, med unntak for 20-årsjubileumsutgaven av De Lillos' «Neste sommer», som også er den eneste plata her som har fått en lydmessig oppgradering. Etikettene er ikke originale og mangler låttitler, omslagene er på tynn papp og avfotografert fra gamle omslag med begredelig teknisk resultat. Se på moiréen (prikkemønsteret) i ansiktene til Radka Toneff og Ole Paus; ikke bra. Bra er til gjengjeld mye av musikken, skjønt «Garman» var noe mer ujevn enn jeg husket den.

BOB DYLAN: «Another Self Portrait: The Bootleg Series Vol. 10».
BOB DYLAN: «Another Self Portrait: The Bootleg Series Vol. 10». Vis mer

ET LITE SIDESPRANG fra bokseformatet: Det er nok fortsatt litt under radaren for mange at vi i Norge har et plateselskap som i år igjen er beæret med flere Grammy-nominasjoner. Selskapet 2L drives av Morten Lindberg, som har spesialisert seg på audiofile klassiske surroundinnspillinger fra kirkerom og katedraler, med ekstremt høyoppløst digitale utgivelser distribuert via nett eller på Blu-Ray-plater, samt flotte LP-pressinger. Selskapet er totalt Grammy-nomimert 17 ganger, inkludert årets to nominasjoner i klassen for beste lydtekniker på et klassisk album, og én som produsent i klassen for beste operainnspilling. La oss håpe at han vinner denne gang! Skulle jeg velge noe fra årets 2L-katalog, vil jeg likevel anbefale to plater med solo pianomusikk i den lyriske jazzsjangeren, Ola Gjeilos «Piano Improvisations» og Jan Gunnar Hoffs «Living».

ECM: «Selcted Signs III-VIII».
ECM: «Selcted Signs III-VIII». Vis mer

NILE RODGERS, hitmaker og halvparten av den legendariske discoduoen Chic, har fått en fortjent liten revival i år, som samarbeidspartner med Daft Punk på «Random Access Memories». Det har temmelig sikkert vært utløsende for utgivelsen av «The 12" Singles Collection» (Atlantic/Rhino/Warner) , en boks som samler tolvtommersversjonene av alle Chics viktigste singler. Maxisingelen er laget mest for dansegulvet, men funker i stua også. Man får mer av de udødelige refrengene, mens de lange, feite instrumentalbreakene løfter fram produksjonsverdiene og det fabelaktige samspillet mellom Rodgers rytmegitar og Bernard Edwards' bass.

MILES DAVIS: «The Original Mono Recordings».
MILES DAVIS: «The Original Mono Recordings». Vis mer

DAFT PUNKS «Random Access Memories» (Columbia/Sony) bør forøvrig  nevnes i denne sammenhengen, ikke så mye for Rodgers gitarspill eller for den flotte musikken som sådan, men for den helt latterlig gode og påkostede helanaloge innspillingen, som selvsagt kommer spesielt fint til sin rett ved analog avspilling. Her er det dynamikk, dybde, tredimensjonalitet og varm, naturlig instrumentklang, slik de gjorde det i «gamle dager». Stort feitere enn dette får du ikke LP-lyd.

FABELAKTIG LYD og tilstedeværelse, om enn av et helt annet kaliber, er det også på en helt fersk Neil Young-utgivelse med tidligere uutgitte konsertopptak, «Live at the Cellar Door» (Reprise/Warner). Ikke en boks dette heller, men når Young, alene på scenen, mot slutten av side 2 slår av en enkelt tangent på den store Steinway-flygelet, er det som å sitte på første rad i kjellerklubben i Washington en desemberkveld i 1970. Apropos Young: Cd-boksen «Carry On» (Atlantic/Rhino/Warner Music) med Stephen Stills, av samme format som tidligere utgitte bokser med David Crosby og Grahan Mash, er et nydelig tilbakeblikk på en av 70-tallets giganter.

BOB DYLANS BOOTLEG-SERIE er musikkhistorisk verdifull nerding på høyeste nivå. «Another Self Portrait: The Bootleg Series Vol. 10» (Columbia/Legacy/Sony Music) finnes både på cd og vinyl, og byr på en herlig miks av alternative tagninger, demoopptak og coverversjoner. Hovedsaklig fra «Self Portrait»-innspillingene, men også noe fra mer jazzete «New Morning» og den uimotståelige countryplata «Nashville Skyline». At nydelige «Pretty Saro» fra «Self Portrait»-sesjonene aldri har vært uttgitt, er intet mindre enn utrolig. Noen vil sikkert også la seg friste av «The Complete Album Collection Vol. One» (Columbia/Legacy/Sony Music), 47 (!) cd-er med alle studio- og livealbumene Dylan ga ut i årene 1962-2012, pluss, pluss. Den koster et par tusenlapper, men det blir jo ikke mer en drøye 40 kroner per plate.

I DISSE TIDER er det ellers flust med ganske gedigne cd-bokser som ikke koster all verden. En boks av uvanlig høy klasse er «Selcted Signs III-VIII» (ECM/Grappa), en seks platers cd-samling utgitt i forbindelse med en utstilling om det toneangivende plateselskapet ECM på Haus der Kunst i München. Jazz og ny musikk i den aller ypperste klassen, håndplukket av ECM-sjef Manfred Eicher. Eller hva med Miles Davis-boksen «The Original Mono Recordings» (Legacy/Sony Music), med ni av hans klassiske album fra 1955-1963 i lydformatet mange mener kommer nærmest den kunstneriske intensjonen? Er man progfan, må årets deal være Yes-samleren «The Studio Albums 1969-1987» (Rhino/Warner Music) til 369 kroner, med hele katalogen i remastrede og utvidede utgaver som ble utgitt enkeltvis på Rhino i 2003/2004.

NOEN GODBITER jeg har omtalt tidligere i år tåler også å nevnes. The Clash-boksen «Sound System» (Legacy/Sony Music) har kanskje litt høy dilldall-faktor som boks betraktet, men er likevel et flott musikalsk dokument over et av Englands viktigste band. Altenativt kjøper du bare «London Calling» i remastret utgave på vinyl. Sly & The Family Stone-samleren «Higher!» (Legacy/Sony Music) er ikke pen å se på, og rommer på langt nær hele historien, men er det første seriøse forsøket på å sette dette viktige bandets skitne miks av soul, funky r&b og psykedelisk rock i sin rette sammenheng, over fire cd-plater eller åtte LPer.

AUDIOFILE DEADHEADS, følg med: Amerikanske HDtracks har remastret hele rekka av Grateful Deads studioalbum fra «Grateful Dead» (1967) til «Built to Last» (1989), med utgangspunkt i noe som skal være de gamle masterbåndene. Foreløpig er «Complete Studio Album Collection» (Grateful Dead Productions/HDtracks) bare tilgjengelig som en samlet pakke for nedlasting, i 24-bit/96kHz eller 24/192, i FLAC, ALAC, AIFF, eller WAV. En høyoppløst, virtuell boks fra nettskyen. Jeg har ikke hørt disse versjonene, men de skal låte meget bra. Moroa koster 200 eller 250 dollar, avhengig av om man vil ha 96 eller 192 kHz. God jul!