VOLD MOT KVINNER og vold i nære relasjoner er smertefull kunnskap. Ikke minst gjelder dette erkjennelsen av at også barn rammes av volden. Det smertefulle i å erkjenne dette, gir behov for å skape avstand. Slik kan det oppstå et skille mellom «dem» og «oss» — for på den måten å redusere ubehaget, skriver Krisesentersekretariatet. Foto: NTB Scanpix
VOLD MOT KVINNER og vold i nære relasjoner er smertefull kunnskap. Ikke minst gjelder dette erkjennelsen av at også barn rammes av volden. Det smertefulle i å erkjenne dette, gir behov for å skape avstand. Slik kan det oppstå et skille mellom «dem» og «oss» — for på den måten å redusere ubehaget, skriver Krisesentersekretariatet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Når myndighetenes taushet tar liv

Det er en myndighetsoppgave å påse at voldsutsatte får den bistand og beskyttelsen de har krav på og at færre barn mister sin forelder.

Meninger

Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Dagbladets artikkelserie «barna som ble igjen» og kartleggingen av partnerdrap i perioden 2000-2013, viser at 118 barn ble etterlatt som følge av disse drapene. Historiene er mange og grusomme. Et barn satt på fanget til mor da hun ble drept, et annet på armen til gjerningsmannen. Et barn gikk imellom og ble selv knivstukket. Et annet våknet av lyder fra underetasjen og fant pappa i ferd med å kvele mamma. Det verste er at disse drapene kunne vært forhindret. Det er snakk om varslede drap, dette skjer ikke ut av det blå.

Jessicas stefar var voldsanmeldt ni ganger på 18 måneder, så drepte han mammaen hennes. Basert på ulike spørreundersøkelser fra det siste tiåret anslås det at mellom 75 000- 150 000 mennesker i Norge årlig utsettes for vold i nær relasjon. Kvinner blir i all hovedsak utsatt for den farligste og groveste volden. Fra krisesentrene vet vi at fra 1992 til og med 2013 har over 54 000 voksne og nesten 40 000 barn overnattet over 2 millioner døgn på norske krisesentre. Dette skjer i Norge, i fredstid. Ti år etter at Jessica mistet mammaen sin, i 2011, fikk norsk politi et nytt verktøy: SARA. Det skal kartlegge risiko og forebygge partnervold og dødelig vold. Samtlige politidistrikt skulle ha tatt i bruk SARA i 2013. Dagbladets kartlegging viser at bare halvparten av politidistriktene har tatt i bruk dette verktøyet.

Gapet mellom politiske mål og strukturen for å gjennomføre disse målene er svært kritikkverdig, selv med økt offentlig ansvar og politikk på området. Mange gjerningsmenn blir aldri straffet for sine handlinger, mens samfunnets hjelp og beskyttelse til voldsutsatte ofte slår sprekker. Dette er et felt som fortsatt er preget av sterk motstand og manglende gjennomføringsevne. Fortsatt, etter 30 år med kamp. Hvorfor?

En rekke forhold er med på å skape motstand mot kunnskap på feltet. Vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er smertefull kunnskap. Ikke minst gjelder dette erkjennelsen av at også barn rammes av volden. Det smertefulle i å erkjenne dette, gir behov for å skape avstand. Slik kan det oppstå et skille mellom «dem» og «oss» - for på den måten å redusere ubehaget. I tillegg vil slik erkjennelse skape et press i retning av å ta ansvar i disse sakene. For mange framstår det som enklere å unngå å se volden og dermed slippe å forholde seg til den.

Kunnskap om volden kan også vurderes som farlig fordi den berører grunnleggende verdier og maktstrukturer i samfunnet. Familien er voldens arena. Tradisjonelle forestillinger om familien som institusjon står fortsatt sterkt i det norske samfunnet - både som politisk målsetting, men også i folks bevissthet. Å synliggjøre vold i nære relasjoner vil kunne oppfattes som å true oppfatningen av familien som en samfunnsbærende institusjon. På denne måten kan kunnskap om vold i familien virke truende på verdier som oppleves som viktige og det kan skapes motstand mot å integrere denne kunnskapen i vår bevissthet.

Ordningen med besøksforbud har aldri vært evaluert siden den ble innført i 1995. Vi vet at den praktiseres svært ulikt i de ulike politidistriktene. Brudd på besøksforbud kommer ikke straks opp for retten slik at samfunnet viser en klar reaksjon på brudd og samtidig styrker rettsvernet og sikkerheten til den trusselutsatte. Det er aldri blitt gjennomført en nasjonal opplysningskampanje for å eliminere vold mot kvinner og vold i nære relasjoner på lik linje med andre nasjonale opplysningskampanjer. Vi har ingen nasjonal strategi på forebygging av dette omfattende samfunnsproblemet. Mange kommuner i Norge har ikke implementert og utarbeidet handlingsplaner og Europarådets konvensjon om forebyggelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er enda ikke ratifisert av Norge. Vi har en 100 år gammel straffelov som ikke er fornyet. Evalueringen av krisesenterloven viser at krisesentertilbudet til voldsutsatte ikke er likeverdig og helhetlig slik som loven tilsier. Det tok 10 år å få på plass forskning på partnerdrap i Norge. Første krav om forskning ble framstilt av Krisesentersekretariatet i 2003. Fortsatt mangler sanksjoner ovenfor dem som ikke varsler når de har kjennskap til at barn eller voksne utsettes for vold. Hvis det ikke har konsekvenser å unnlate å varsle, vil de fleste av oss lene oss tilbake i sofaen og late som ingenting. I mellomtida dør voldsutsatte. Uansett om ofrene er barn eller voksne, om vi jobber i hjelpeapparatet eller er privatpersoner, har vi alle en plikt og et ansvar for å varsle når vi vet at det er fare for liv og helse.

«Hadde partnerdrap vært kategorisert som terror, ville innsatsen og prioriteringen vært bedre», skriver Marie Simonsen i forbindelse med Dagbladets artikkelserie. Men det er verken snakk om terror, trafikkulykker, narkotikaforbrytelser eller tobakksrøyk. Det er snakk om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Det er snakk om likestilling og kjønn, om familien bak husets fire vegger og vår forestilling om femininitet, maskulinitet og seksualitet generelt.

Den ansvarlige for likestillingen i Norge, statsråd Solveig Horne, uttaler i Dagbladet 14. april at fokuset ofte er på offer og gjerningsperson og at det viktig å ta lærdom av og finne ut hva vi bør gjøre annerledes.

Nok er nok! Vi har kunnskap og lovverk nok til å handle. Vi er lei av denne ansvarsfraskrivelsen og motviljen. Det er en myndighetsoppgave å påse at voldsutsatte får den bistand og beskyttelsen de har krav på og at færre barn mister sin forelder. Kjære statsråder: Deres taushet tar liv!