Når nasjonale interesser tilsier det?

Forum for utvikling og miljø (ForUM) lanserte 13. mars en rapport om Norges krav til liberalisering av energitjenester i WTO. Rapporten viser at Norge er i ferd med å bidra til et regelverk som kan undergrave global klimahåndtering og oljeproduserende lands mulighet til å pålegge utenlandske selskaper å bidra til utvikling. Under rammen av tjenesteavtalen (GATS) har Norge vært en aktiv pådriver for økt liberalisering av energitjenester. Kravene er så omfattende at det åpner for en total utenlandsk dominans. Det Norge foreslår i WTO står i sterk kontrast til norske målsetninger innen miljø og utvikling. Norge burde heller være et foregangsland for å etablere fornuftige internasjonale spilleregler for energibransjen, uten at dette kobles til kommersielle interesser, enn å arbeide for et deregulerende rammeverk i WTO.

På de fleste andre internasjonale arenaer enn innen GATS-avtalen er Norge en forkjemper for at utviklingsland skal få tilgang på miljøteknologi. Det er ikke bare en viktig målsetning, det er også avgjørende for at utviklingslandene skal påta seg forpliktelser i et internasjonalt klimasamarbeid. Ifølge de dystre spådommene til det Internasjonale energibyrået (IEA) vil mer enn 70 prosent av veksten i klimagassutslipp komme fra utviklingsland frem til 2030. Dersom ikke disse landene får mulighet til å ta i bruk miljøvennlig teknologi, vil det ikke være realistisk å få til nødvendige utslippsreduksjoner i verden – en mulighet som kan undergraves dersom Norge får gjennomslag for kontroversielle krav til liberalisering av energitjenester i WTO. Forslaget Norge fremmer sammen med tungvekterne EU, Saudi-Arabia og USA i energitjenesteforhandlingene bygger på et prinsipp om «tekologisk nøytralitet», og nøytralitet i forhold til energikilder. Dette innebærer at land ikke kan diskriminere eller subsidiere ulike teknologier, hvilket vanskeliggjør en omfattende satsing på fornybar energi fremfor olje, gass eller atomkraft. Norge må også implementere det nye regelverket, dersom forslaget går gjennom i WTO, fordi en eventuell avtale vil være gjensidig. Det kan for eksempel bety kroken på døra for statlig finansiering av CO{-2}-fangst fordi det innebærer å "sponse" en teknologi fremfor en annen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut ifra svarene fra Utenriksdepartementet (Klassekampen 14.03) fremstår det som om forhandlingene i WTO kun handler om «forutsigbare vilkår» og et «regelbasert system». ForUM mener at det handler om en styrking av de internasjonale energiselskapene, på bekostning av nasjonalstatens mulighet til å regulere energisektoren til fordel for miljø og utvikling.

«Forutsigbare vilkår» handler i denne sammenheng blant annet om å forby land å prioritere og/eller beskytte nasjonal industri. Dette innebærer blant annet at en ikke kan stille krav om «lokal deltagelse» i form av lokale arbeidsplasser eller leveranser fra lokal industri. Disse forslagene, der særlig USA har vært en sentral drivkraft, kan ses som en reaksjon på at oljeproduserende land i økende grad har kontroll over egne energiressurser. Enron og Haliburton (der visepresident Dick Cheney var styreformann og administrerende direktør) har vært av de mest sentrale pådriverne til kravene. I det liberaliserte Irak har Haliburton ervervet over halvparten av kontraktene for energitjenester. Kravet Norge og hovedsaklig andre vestlige land stiller, retter seg til OPEC-landene (bortsett fra Venezuela), samt Kina og India. I de fleste av disse landene sitter nasjonale oljeselskaper på store energitjenestekontrakter som det nå kjempes om i WTO.

Et «regelbasert system» høres tilforlatelig ut, men sier ingenting om hvilke regler det er snakk om. ForUM ønsker også et regelbasert internasjonalt handelssystem, men mener at reglene må gi rom for bruk av politiske virkemidler som fremmer miljø og utvikling. Det mest kontroversielle elementet i kravene som Norge er med på omhandler investeringsregelverk. Formålet med dette regelverket er å skjerme internasjonale selskaper fra betingelser om «lokalt innhold», f.eks. gjennom lokalt eierskap, joint ventures, eller bruk av lokale leveranser og selskaper. Slike og liknende former for «lokalt innhold» er avgjørende for å skape lokale og nasjonale økonomiske ringvirkninger av energirikdom.

Ifølge Utenriksdepartementet baseres Norges krav på at andre land skal ha en like åpen energitjenestesektor som Norge. Likevel, at Norge i dag har en konkurransedyktig energitjenestebransje og et relativt liberalisert marked for energitjenester, kan ikke brukes som unnskyldning for å glemme vår egen energihistorie. Norge brukte omfattende krav til de internasjonale selskapene som middel for å bygge opp nasjonal industri, og nøt godt av nasjonaliseringsbølgen i oljeproduserende land på 1970-tallet.

I 1971 vedtok Stortinget at staten måtte «engasjeres på alle hensiktmessige plan, medvirke til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk integrert oljemiljø så vel som internasjonalt siktepunkt.» (Inst. 294 1970-1971, begrunnelse for «de ti oljebud»). Nå er disse målene nådd, men norsk politikk stilles ovenfor nye utfordringer når norskbasert oljeindustri engasjerer seg i utviklingsland som også ønsker lokale ringvirkninger. Betingelsene Norge satte til internasjonale storselskapers virksomhet på norsk sokkel om kompetanseheving, industriutvikling og videreforedlning i Norge, ville ikke vært mulig dersom Norge hadde funnet olje og gass under det foreslåtte WTO-regelverket for energitjenester. Det er dobbeltmoral av høy klasse å forby andre land å bruke virkemidler vi selv har brukt for å sikre egen velstand. Dette sier også regjeringen i Soria Moria-erklæringen, men det ser ikke ut til å ha fått utslag for norske krav til liberalisering av energitjenester.

Et annet område hvor norske energitjenestekrav kolliderer med annen norsk politikk er innen bistandsprogrammet «Olje for Utvikling» (OfU). Dette programmet viderefører en nesten 30 år lang praksis for å hjelpe utviklingsland med stor ressursrikdom til god, langsiktig forvaltning. I følge olje- og energiminister Åslaug Haga og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ønsker OfU «å bygge opp lokal kompetanse og industri i utviklingsland», (Aftenposten 18/12-07). Dette vil bli svært vanskelig å gjøre dersom krav til «lokalt innhold» blir forbudt gjennom WTO. For eksempel har Norge brukt 40 millioner det siste tiåret på prosjekter som skal gjøre nigeriansk leverandørindustri konkurransedyktig og til å bistå reformer som styrker petroleumsforvaltningen. I 2006 forsterket Nigeria de nasjonale kravene til utenlandske selskaper, som inkluderer rundt 25 norske selskaper i energisektoren. Ironisk nok er Nigeria et av de 23 utviklings/nyindustrialiserte landene hvor Norge krever en total liberalisering av energitjenester. Dersom Nigeria går med på dette, vil det underminere det styrkede rammeverket.

Så hvorfor har Norge foreslått dette i WTO? Man kunne tenke seg at norske bedrifter hadde etterspurt slik politikk for å styrke sine eksportmuligheter, men ForUMs rapport viser at energitjenestebransjen i Norge anser seg godt rustet til å nå sine vekstmål i utenlandske markeder, uavhengig av liberalisering gjennom WTO. Fra en tredobling i utenlands omsetning mellom 1995 og 2005, vil disse selskapene nå målet om en økning fra 50 til 80 milliarder norske kroner i utenlandsomsetning i 2010. ForUM finner derfor ingen gode argumenter for at Norge skal bruke tid, penger og ressurser på å fremforhandle et regelverk for energitjenester innen WTO som vil undergrave både klima- og utviklingsmål. Vi oppfordrer derfor regjeringen til å trekke kravene om liberalisering av energitjenester.