Når naturen slår tilbake

De siste månedene har vist oss nok en gang at selv vår del av verden ikke er skjermet fra krig og voldelig konflikt. Men ikke bare har vi det siste tiåret sett flere kriger og væpnede konflikter enn kanskje noen gang tidligere. Vi ser også at naturkatastrofer kommer hyppigere, sterkere og er mer omfattende. Katastrofene som fant sted i løpet 1998 var mer ødeleggende enn noensinne. Dette er konklusjonen i World Disasters Report som lanseres i dag i Brussel og i de fleste av de 175 land hvor det finnes nasjonale Røde Kors/Halvmåne-foreninger.

Naturkatastrofer er blitt en del av vårt alminnelige verdensbilde. Gjennom TV og aviser er vi blitt møtt med bilder av sultende barn med døde øyne i Nord-Korea, kinesiske soldater i desperat kamp mot vannmassene, dyr på flukt fra skogbranner i Indonesia, sammenstyrtede hus etter orkanen «Mitch», hjelpeløse kvinner og barn etter jordskjelvene i Afghanistan, og mange, mange flere. Lidelsene i naturkatastrofenes kjølvann gjør sterkt inntrykk, bildene slipper oss ikke.

Kostnadene forbundet med ødeleggelsene er enorme. For 1998 er de anslått til over 700 milliarder kroner - en tredobling siden 1960-årene. Mye tyder på at både katastrofene og ødeleggelsene vil øke i årene som kommer. Dette er informasjon verdenssamfunnet må ta på alvor. Spørsmålet er hvilke strategier som må til for å forebygge og redusere skadene av katastrofer som faktisk ofte er forutsigbare.

Som et ledd i arbeidet med å kunne møte naturkatastrofer i fremtiden, og ikke minst bidra til å forhindre dem, har Det internasjonale Røde Kors samlet informasjon og analysert de fakta som finnes. Dette arbeidet har siden 1993 resultert i den årlige rapporten World Disasters Report.

Årets rapport viser at naturkreftene utgjør en stadig sterkere trussel - ved flodbølger og jordskjelv, ved oversvømmelser og hungersnød. Den økonomiske utviklingen, særlig i utviklingsland, tvinger flere og flere mennesker til storbyene hvor de bor under elendige sanitære forhold. Avskoging ødelegger naturens forsvar mot miljøkatastrofer. Trusselen om global oppvarming gjør det enda vanskeligere å forutse og møte vindens, regnets og solens krefter. Alt dette gjør at verden står overfor nye farer. Det paradoksale er at disse såkalt «naturlige» katastrofene ofte springer ut av, eller forverres av, menneskers innblanding i det økologiske systemet. Mennesket har forsøkt å tøyle naturen, men naturen slår tilbake.

Eksempler på hva som kan skje, er mange og skremmende. Den globale oppvarmingen ventes å føre til kraftigere stormer og regn i kystområder, det antas at tidevannet vil stige med 44 cm i løpet av det neste århundret. Dette vil berøre hundrevis av millioner mennesker som lever i kystsoner eller på øyer i de truede områdene. I et klima som blir varmere og fuktigere, vil smittsomme tropiske sykdommer trives: World Disasters Report antar at i løpet av neste århundre vil 60 prosent av verden være en potensiell malariasone. Stadig større jordbruksområder i Afrika og i Asia vil trolig bli spist opp av ørken. Samtidig kan vannmengden i elver som Indus, Niger og Nilen komme til å synke med nesten halvparten, med en dramatisk nedgang i avlinger som resultat. Mens deler av verden vil «drukne» under vann, vil det andre steder kunne bli fare for krig om vannressurser.

Utviklingslandene vil lide mest under den globale oppvarming - av tre grunner: Det er mest sannsynlig at ekstreme klimatiske utslag vil forekomme i den tropiske sonen, utviklingslandene er helt avhengige av de naturressursene - jord og skog - som blir mest ødelagt av klimatiske endringer, og fattige nasjoner har små ressurser for å møte disse endringene.

Om dagens utvikling fortsetter, vil halvparten av jordens befolkning innen kort tid bo i byer, fordi de ikke lenger har muligheter til å overleve av jorden. Mange av disse byene ligger i områder som er mest utsatt for naturkatastrofer. 40 av de 50 byer i verden som vokser mest, ligger i jordskjelvsoner, hvor billige boligblokker er mye farligere å bo i enn de mer tradisjonelle hustypene. I tillegg vil faren for jordras og oversvømmelse øke på grunn av nedhugging av skog, blokkering av naturlige avløp for vann og andre inngrep som urbanisering bringer med seg. Overbefolkede og dårlige sanitære boforhold vil utsette folk for epidemier som kolera, tuberkulose, lungebetennelse og malaria.

Uten gjennomgripende og storstilte mottiltak, vil betydelige naturkatastrofer inntre med større hyppighet og større omfang i årene fremover. Selv med dramatiske tiltak vil vi ikke kunne unngå mange av disse naturkatastrofene. Men vi kan forberede de utsatte lokalsamfunnene bedre, og dermed redusere skadene. Hvilke krav stiller disse utsiktene til verdenssamfunnet og mer spesielt til de humanitære organisasjoner?

World Disasters Report gir noen svar: Det må utvikles avlinger som tåler mer ekstreme klimatiske forhold, og det må legges ressurser i å utvikle langtidsværmeldinger. Det kan bygges avlastningskanaler og kunstige høyder i områder som er utsatt for oversvømmelser. Som en konsekvens av fjorårets oversvømmelser i Kina, har man nå forbudt tømmerhugst langs Yangtze-elven og påbudt nyplanting av trær over hele Yangtze-deltaet. Områder som kan bli utsatt for jordskred må kartlegges, broer må forsterkes.

Tiltak for å minske arbeidsledigheten og øke den lokale handelen er nødvendig. Hungersnøden i deler av Russland viser hvordan mangelen på en bærekraftig handelsstruktur fører til at Russland i dag har 44 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensen.

Samtidig som vår viten om fremtidige naturkatastrofer øker, settes det av stadig mindre til å møte nettopp disse katastrofene. Av rapporten går det frem at myndighetene, som har de beste forutsetningene for å forhindre og møte katastrofer, bruker færre og færre ressurser til dette. Til tross for at G7-landene i 1992 forpliktet seg til å bruke 0,7% av bruttonasjonalproduktet på hjelp til utviklingsland, viser statistikken at de i 1997 bare brukte 0,25%.

Dette skjer samtidig som verdens fattigste land opplever at naturkatastrofer er i ferd med å bli normalt. Katastrofene er ikke lenger sjeldne avbrudd på en jevn utviklingskurve; de er blitt en forventet del av utviklingen.

Det er nå nødvendig med grunnleggende nytenkning om forholdet mellom nødhjelp og utvikling. To radikale endringer må til: Humanitær nødhjelpsinnsats må aksepteres som en internasjonal katastrofeberedskap i første linje, og må derfor gis tilstrekkelig og vedvarende økonomisk støtte. Nødhjelp kan ikke lenger være en mer eller mindre tilfeldig hjelp som ytes i etterhånd. Hjelpen vil være varig først når vi gjør lokalsamfunnene i stand til selv å møte katastrofene. Videre må flere nasjoner, også utviklingsland, forplikte seg til faste, vesentlige tilskudd til beredskapsfond for å bidra regionalt til å møte utfordringene. All erfaring tilsier at det er mer «lønnsomt» å bruke penger før katastrofen slår til; ved å styrke katastrofeberedskapen vil man kunne spare liv og utgifter etterpå.

Nettopp slik beredskap mot katastrofer er et hovedmål for Det internasjonale Røde Kors/Halvmåne-forbundet. Vår erfaring er at der vi har et sterkt lokalt Røde Kors, er også lokalsamfunnet godt forberedt når katastrofen rammer. Ikke minst under «Mitch»-katastrofen i Mellom-Amerika viste det seg klare forskjeller mellom de lokalsamfunnene som var godt forberedt og de som ikke var det: Beredskap reddet mange menneskeliv.

Derfor legger vi stor vekt på å være aktive lokalt og nasjonalt, i samarbeid med offentlige myndigheter, for å bygge opp lokalsamfunnenes beredskapsevne. Den informasjonen som samles og de analyser og strategier som presenteres i World Disasters Report, er en svært viktig del av denne verdensomfattende beredskap.