MÅ KOMMUNISERE: Både forventede og plutselige dødsfall innebærer at informasjon om sykdom eller dødsmåte må kommuniseres innen familien, skriver artikkelforfatter. Foto: Antonio Guillem / Shutterstock / NTB Scanpix
MÅ KOMMUNISERE: Både forventede og plutselige dødsfall innebærer at informasjon om sykdom eller dødsmåte må kommuniseres innen familien, skriver artikkelforfatter. Foto: Antonio Guillem / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Psykologi og død:

Når noen i familien dør

I verste fall oppstår det familiehemmeligheter som kan prege flere generasjoner.

Meninger

Forlenget sorg er blitt en diagnose. Slik sorg er intens, vedvarer ut over seks måneder og svekker en persons evne til å fungere. Det oppleves sterk lengsel og savn og i tankene er den etterlatte overopptatt av den døde. Andre sterke reaksjoner som skyld, sinne, vansker med å akseptere dødsfallet, sosial tilbaketrekking m.m. kan være en del av bildet.

Det er åpenbare fordeler ved at mennesker som sliter med svært sterk, delvis invalidiserende sorg får adekvat hjelp. Kravene til å få en slik diagnose sikrer, hvis de følges, at ikke normale sorgreaksjoner feilaktig gis en diagnose.

Forlenget sorg er den vanligste sorgkomplikasjonen etter tap av en nær person. Andre komplikasjoner kan opptre og kan over tid skape problemer med å fungere, slik som sterk bortskyving av det som har skjedd, stor redsel for at andre forferdelige ting kan skje, eller at sorgen gir sterke kroppslige plager.

I denne kronikken vil jeg omtale sorg i familien, fordi nesten alle dødsfall på ulikt vis krever omstilling i familien. For en del familier kan tapets familiekonsekvenser forstyrre familiens samspill i årtier fremover, for andre kan det medvirke til utvikling av kompliserte sorgreaksjoner hos enkeltmedlemmer i familien.

Samtidig er familiekonsekvensene av tap lite anerkjent. Noen dødsfall skaker opp familien mer enn andre, som når en far eller mor dør og det er mindreårige barn i familien. Hvem skal ta over den dødes rolle i familien?

En 15 åring kan pålegge seg selv rollen som «ny» far eller mor etter en forelders død. Roller må omfordeles, nye rutiner innarbeides, og familien må finne måter å kommunisere om det som har skjedd. Ikke sjelden kan gjenlevende forelder holde tilbake informasjon om dødsfallet, f.eks. at det var selvmord, eller informasjon om en ulykke bare når ut til de voksne.

Både forventede og plutselige dødsfall innebærer at informasjon om sykdom eller dødsmåte må kommuniseres innen familien. Barn kan beskyttes fra slik informasjon fordi foreldre eller gjenlevende foreldre tror at det er best slik. Det kan også gå andre veien: En ungdom tar sitt liv og det er helt uforståelig for de voksne.

Et søsken kan ha informasjon som gjør det forståelig, men de kan ha lovet å ikke si noe til foreldre og holder inne med det de vet. Informasjonsbarrierer kan være vanskelig å bryte ned. I verste fall oppstår det familiehemmeligheter som kan prege flere generasjoner. Lang erfaring fra arbeid i feltet tilsier at familier vanligvis takler situasjonen best om informasjon formidles på en åpen og direkte måte.

Andre sårbare familier er familier der et barn dør. Her kan også kommunikasjon stanse opp mellom partnere. Ulike måter å reagere på og kjønnsforskjeller i mestringsmåter bidrar til dette. Andre barn i familien kan lide under foreldres naturlige overopptatthet av den døde. Noen barn undres over om foreldrene ville vært like triste om det var dem som døde. Noen tror de er mindre betydningsfulle enn avdøde. De lærer seg å gå på tå hev rundt sine foreldre fordi de ikke vil gjøre vondt verre.

Svekket foreldrekapasitet kan forventes, men om ikke reaksjoner og savn ordsettes kan søsken misforstå de voksnes reaksjoner og slites av sine feiloppfattelser. Det stilles altså ekstra store krav til foreldres evne til å kommunisere i en situasjon der de naturlig kan være utslått i en lang periode.

Vanskene i familiesamspill viser seg over tid. Sjokket over å miste kombinert med den store oppmerksomheten fra familie og venner like etter et dødsfall, gjør at familiens samspill først testes når hverdagen kommer. Det er ofte da samspillet blir vanskelig

Familien må leve i et landskap av ulike påminnere, de som er knyttet til måten dødsfallet skjedde på eller som påminner om sterke opplevelser i et sykdomsforløp (traumatiske påminnere) og alt det som minner om den som er borte slik som den tomme plassen ved middagsbordet eller låtene som han/hun likte så godt osv. (sorgpåminnere).

Mens et familiemedlem kanskje vil søke ut minner for å kjenne nærhet, kan et annet unngå dem for enhver pris. På toppen av dette vil barn med mindre erfaring i å regulere følelser ofte skyve dem unna, mens voksne kan ønske (og delvis presse dem til) å snakke mer. Utfordringene med ulike mestringsstrategier som skal leve under samme tak kan være store.

I dagens oppfølging etter dødsfall, for eksempel slik den skjer gjennom kriseteam, vektlegges den første krisehjelpen. Det finnes altfor lite fokus på å tilby støtte til familien over tid. Dette er en utfordring for vårt helsevesen. For mange familier ville det være til svært god hjelp med noen familiesamtaler ut over i året etter et dødsfall, spesielt om det er barn som dør eller når barn mister foreldre. Slike samtaler kan sikre et godt familiesamspill og hindre utvikling av kompliserte sorgreaksjoner.