Når Norge bomber best

Ingress

Meninger

På litt over fire måneder i 2011 slapp norske jagerfly 567 bomber over Libya. I krigføringens første fase var 17 prosent av Nato-bombene norske. Deretter ble hver tiende bombe i Libya-operasjonene levert av norske piloter. Norge hadde en såkalt «framoverlent» rolle i operasjonene, dvs. at de norske styrkene påtok seg mange og farlige oppdrag mot de mest verdifulle og risikable målene. Dette var en del av bakgrunnen da USAs president Barack Obama omtalte det norske krigsbidraget som meget slagkraftig og verdifullt. Også her hjemme har gjennomføringen av de militære operasjonene fått mye positiv omtale. Samtidig har det vært en påfallende taushet om Norges offensive rolle, og om de politiske og humanitære resultatene av bombetoktene.

Nå foreligger to studier av de norske jagerflygernes innsats i Libya i 2011, utført av de to oberstløytnantene Tormod Heier og Paal Henriksrud. Studiene har ulike tilnærmelser til temaet, men på ett punkt er de sammenfallende: Norge tolket oppdraget og FN-mandatet på en robust eller offensiv måte. FN-resolusjonen som var grunnlaget for Nato-operasjonen, fastslo at det overordnede målet var å beskytte sivilbefolkningen i Libya, ikke framskaffe et regimeskifte. Dette ble flere ganger understreket av regjeringen. De to offiserene finner likevel at operasjonene i Libya gradvis utviklet seg til militær støtte for opprørerne. De norske offiserene og juristene som var satt til å passe på at jagerpilotenes oppdrag samsvarte med forutsetningene, var tilbakeholdne med å avvise bombemål. Tormod Heier sier i et intervju med Klassekampen at Norge ble en pådriver for å ramme vanskelige bombemål. Han mener innsatsen i Libya har styrket vår posisjon i Nato.

Det kan være at Norge bombet best. I så tilfelle viser det at norske styrker kan levere militære bidrag av høy kvalitet. På den annen side forteller det lite eller ingenting om krigens politiske forutsetninger og reelle resultater. Libya-toktet er blitt kalt krigen som ble besluttet på mobiltelefon. Den reelle avgjørelsen ble tatt av noen få nøkkelpersoner i Stoltenberg-regjeringen uten forutgående behandling i Stortinget. Den politiske kontrollen med krigen var svak. Da regjeringen nokså uventet satte strek, var det klart at bombingen hadde fått et omfang som var i strid med enhver rimelig tolkning av FN-mandatet. Det har knapt vært på dagsorden. På nytt er det påfallende hvordan politikerne holder seg tause om krigens politikk, mens offiserene i noen grad praktiserer kritisk åpenhet. Ingen bryr seg om Libya som har sunket ned i borgerkrig, kaos og nød.