Når økonomene snakker

OECD har nylig gitt råd om norsk utdanning. De anbefaler oss å nedlegge utkantskoler, gi lærerne økt undervisningstid, øke antallet elever pr. klasse og redusere undervisning i fag som kroppsøving, religion og mat og helse. Fagene anses som mindre viktige. Dette er råd som går på tvers av norsk nasjonalt vedtatt politikk. Derfor vakte de stor oppmerksomhet.

Færre har påpekt at det kun er økonomene som snakker i denne rapporten (Economic Survey 2008). Rådene er utformet med det økonomiske aspektet som grunnleggende, for ikke å si eneste, premiss. Derfor bærer det da også skjevt av sted. Vår utdanningspolitikk i Norge har alltid bygget på et bredt verdisyn. Utdanning er samfunnsbygging. Derfor skal den funderes på mer enn rent økonomiske betraktninger, i motsetning til OECD-rapporten. Kostnadseffektivitet, testing og belønning er OECDs faste resept, selv om det ikke har noen klar støtte i utdanningsfaglige miljøer. Årsakene er økonomiske og ideologiske.

I så måte er det interessant å konstatere at de rådene vi får denne gangen, faktisk avviker klart fra de rådene OECD selv ga om norsk utdanning for to år siden. I januar 2006 publiserte OECD en rapport med en helhetlig vurdering av norsk utdanning, og med anbefalinger til norske myndigheter om videre tiltak for å styrke undervisningen. Den rapporten var skrevet av utdanningseksperter, under ledelse av professor Peter Mortimore.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som særlig trekkes fram i rapporten fra 2006, er den store likeverdigheten som preger det norske skolesystemet, i form av lovfestet rett til utdanning i et likeverdig, desentralisert skolesystem. På denne bakgrunn mente ekspertene den gang at det var viktig å beholde hovedtrekkene i det norske systemet, nøyaktig det motsatte av hva som var rådet i år. Konkret nevnes hovedstrukturen i utdanningssystemet, nåværende nivå på investeringer i utdanning, fellesskolen, vektleggingen av prinsippet om tilpasset opplæring, arbeidet mot mobbing, perspektivene om livslang læring og innovasjon, lik anerkjennelse av allmennfag og yrkesfag. Samtidig framheves det høye nivået på voksnes leseferdigheter.

I den foreliggende rapporten, som ble offentliggjort 20. august, vurderes norsk grunnopplæring i et snevert økonomisk perspektiv. Dermed er bare en del av skolens oppgaver viet oppmerksomhet, nemlig de oppgavene som dreier seg om å kvalifisere arbeidstakere som kan bidra til å styrke Norges konkurranseevne internasjonalt. De delene av skolens samfunnsmandat som gjelder sosial og demokratisk utvikling og holdningsdannelse, er ikke vektlagt. Det er en grunnleggende svakhet ved rapporten.

OECD er i denne rapporten opptatt av at kostnadsnivået i norsk skole ikke står i forhold til resultatene, etter de målingene som er gjort med internasjonale undersøkelser og nasjonale prøver. På dette grunnlaget gir OECD råd om hvordan Norge kan få mer ut av de pengene som brukes.

OECD foreslår blant annet å slå sammen små skoler til større enheter, uten å bry seg med å vurdere hvilke samfunnsmessige og praktiske konsekvenser dette vil få. OECD nøyer seg med å påpeke at uten den distriktspolitikken Norge har, ville vi ha en mindre spredt bosetning og dermed lavere utgifter blant annet til undervisning.

Når OECD foreslår å øke elevtallet per klasse, vises det til forskning som peker på at klassestørrelsen har relativt liten innvirkning på læringsutbyttet for de fleste elevene. Samtidig underslås den forskningen som viser at klassestørrelse har betydning for en del elever med vansker i skolearbeidet.

Sammenlignet med andre land har norske elever relativt få skoletimer og lærerne relativt få undervisningstimer. OECD roser den timetallsøkningen som er gjort, og foreslår at timetallet utvides ytterligere. I seg selv er dette utmerket. Men når OECD vil finansiere økningen ved at lærerne underviser mer, har de ikke vurdert hvilke oppgaver lærerne har i den norske skolen. OECD mener at Kunnskapsløftet er et skritt i riktig retning, men unnlater blant annet å omtale det omfattende arbeidet med utvikling av lokale læreplaner som det nye læreplanverket forutsetter. Dette er direkte uetterrettelig.

OECD stiller også spørsmål ved fagfordelingen i skolen, ved å peke på at mye tid brukes til fag som ikke har noe å gjøre med akademiske prestasjoner, og nevner religion, kroppsøving og mat og helse. De peker blant annet på at naturfag har færre timer enn kroppsøving, og antyder at fagfordelingen bør revurderes. Dette forslaget bidrar til å forsterke det instrumentalistiske perspektivet i rapporten, og avdekker også at rapportforfatterne har liten forståelse for det helhetsperspektivet norsk grunnopplæring bygger på og som det har vært bred politisk enighet om.

Lærernes utdanning, arbeidsvilkår og status er viet betydelig oppmerksomhet i rapporten. Behovet for å styrke utdanningen og karrieremulighetene for lærere er framhevet. Det er for så vidt både bra og betimelig. Men OECD er ikke troverdige når de legger stor vekt på økonomiske insentiver, blant annet i form av prestasjonslønn. Slike belønningssystemer er svært omstridte. Det finnes ikke sikker dokumentasjon på at prestasjonslønn bidrar til å heve kvaliteten i opplæringen, tvert i mot slår flere forskeren fast at det motsatte gjelder. Rådet synes dermed i hovedsak å være ideologisk fundert.

Hittil er denne rapporten mottatt som om vi nærmest har fått den hele og fulle sannheten presentert om norsk skole, fra dem som virkelig er verdt å lytte til fordi de har tung innsikt. Det stemmer ikke. Det vi har fått, er noen økonomisk funderte råd fra en organisasjon som nettopp har slikt å gjøre. De bør vi lese med kritisk interesse. Når utdanningspolitikken skal fastlegges, trengs breiere perspektiver og flere premisser. Vi skal øke våre anstrengelser, ja. Og vi skal høyne kvaliteten. Men vi skal ikke miste av syne at utdanning også handler om verdivalg og samfunnsutvikling. Da har vi mye godt å bygge på i det norske utdanningssystemet. OECD viser med denne rapporten liten respekt for det. I så måte har de intet å lære oss.