MEDISIN: Når alkoholen er det som virker. Foto: Thierry Guillaume / NTB Scanpix
MEDISIN: Når alkoholen er det som virker. Foto: Thierry Guillaume / NTB ScanpixVis mer

Når øl er bedre enn terapi

En kronisk alkoholiker (60) forteller

Meninger

For mange år siden skrev prof. dr. philos, Jan Brøgger, en strålende artikkel i Aftenposten om det han kalte «Den farmakologiske avholdenhetsbevegelse». Den svært treffende tittelen til denne kronikken beskriver den nye puritanismen som råder grunnen i dagens rus- og psykiatribehandling.

Professoren var svært forarget over legers og psykiateres uforstand da han skrev kronikken. Bakgrunnen for nå avdøde Brøggers vrede er instruktiv lesning i feltet rus- og psykiatribehandling i det 21. århundre: En bekjent av Brøgger hadde i godt voksen alder gjennomgått en smertefull depresjon. Ved hjelp av en liten, daglig dose Valium kom vår mann seg igjennom dagene og klarte etter hvert å gjenoppta sine gamle aktiviteter.

Depresjon er et sammenbrudd i tillitsapparatet, og noen av oss behøver en styrkedråpe eller to for at det skal fungere. Men så kom en ny lege til bygda, fortsetter Brøgger. Den aldrende mannen fikk beskjed om at Valium var vanedannende, og at han ikke ville få utskrevet mer av sine medisiner. Uten den lille, blå tabletten klarte ikke vår mann lenger å fungere. Han sluttet med sin lidenskap som var å gå på jakt. Han sluttet å spise. Enden på visa ble at ham måtte legges inn på psykiatrisk sykehus, utmagret og nedbrutt. Der døde han etter relativt kort tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som Ludvig Holberg sa: Mannen døde. Men feberen forlot ham. Et minimum av tillit til omgivelsene er helt nødvendig for å utfolde seg som menneske. Har man ikke tillit, vil man spille alle krefter på foranstaltninger, slik den klassiske nevrotikeren gjør. Da faller alt overskudd til samfunnsbygging, lek, skapende virksomhet, og alt annet som kjennetegner det å være menneske.

Tillit er en irrasjonell størrelse. Vi kan ikke beregne oss frem til den ved hjelp av sannsynligheter.

Vi mobbeofre er tillitsskadde, og våre følelser er irrasjonelle men sanne. Derfor hjelper opplysning og terapi så lite.

Men øl hjelper meg.

Vi alkoholikere er tillitsskadde. En eller annen gang i vår historie er det noen som har misbrukt vår tillit. Vi har lært av det. Vi stoler ikke lenger på andre mennesker. Vi stoler ikke på morgendagen. For å håndtere et slikt underskudd av tillit, drikker vi. Jeg drikker for eksempel en del på kveldene. Det gjør at morgendagen føles mindre uhåndterbar. Alt virker jo mer skremmende på avstand.

Og jeg drikker ofte en øl eller to på morgenen. Det tar hodet av angsten som dreper all energi. I tillegg tar jeg mine antidepressive medisin og nevroleptika, Cipralex og Truxal. Det er selvsagt ikke etter boka. 

Livet er hardt for mange av oss, og vi behøver litt husvalelse. Men det er underkommunisert at selv Osebergdronningen hadde en skinnpung med hasjisj. I den sumeriske kulturen for 5000 år siden oppdaget man gjærsoppens fortrinnlighet. Antidepressivene fikk jeg under et lengre opphold på den psykiatriske klinikken her.

Jeg hadde en smertefull depresjon. Den varte trekvart år, og jeg hadde spist møllkuler om noen sa jeg ble frisk av det. I ettertid ser jeg annerledes på de pillene. Når en «behandler» en sykdom med et medikament introduserer man samtidig en rekke bivirkninger. Selv Olav Åsteson våknet opp 13. dag jul etter å ha søve så lenge.

Planen er derfor å trappe dem av, slik jeg har gjort med suksess med Truxal og benzo. Jeg har allerede trappet av så mye at jeg er kvitt søvnapne og parkinsonisme. Depresjonene må ha debutert ganske tidlig i barndommen. Jeg har imidlertid ingen klar erindring av mine første 7-8 leveår. Men den må ha vært svær å komme gjennom. For da jeg var tolv år dro jeg på meg hardnakket nervøs spisevegring.

Vekten raste ned, ettersom jeg knapt spiste. Men den gang på 60-tallet, var det ingen som visste noe om gutter og anoreksi. Så det eneste rådet helsesøsteren kom med, var at jeg måtte komme meg mer ut i frisk luft. Det skulle altså kurere en barndom som smakte blod, jern, gress, jord og salt. 

I gymnastiden hendte det ikke sjelden jeg drakk 3 langpils i store fri. Noen lege så jeg aldri. Senere har jeg forstått at anoreksien har samme anatomiske karakter som alkoholismen, et bolverk mot mobbing og penetrasjon. Forsker Henning Pettersen m.fl har I artikkelen, Walking the fine line: Self-reported reasons for substance use in persons with severe mental illness, International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-Being, 2013, vist at psykiatriske pasienter som meg selv kan regulere sine plager med rusmidler.

«Det kan gå 24 dager, så fjerner 12 øl alle problemene mine. Jeg får en pause, så kan jeg begynne på nytt, holde ut 24 dager til. Så, 12 øl til. Sånn er livet mitt,» sa en av de som ble intervjuet av Pettersen.

Alkohol og andre rusmidler av mildere slag kan gi viktig bistand til å utholde og regulere bivirkninger av psykiatrimedisiner, likeens regulere sosialitet. Mange vet at en kan regulere transittiden i kroppen for bioaktive stoffer ved bruk av alkohol. Men det er mange ganger en hårfin balansegang. Men jeg drikker ikke sprit mer, bank i bordet, bare øl.  Og jeg har ikke vært sjenerende full på snart ett år.

Da jeg avvente meg selv fra benzo i sommer, et legemiddel min forrige fastlege uten grenser hadde satt meg fast på, drakk jeg øl på nettene når abstinensene var på det verste. Standard behandling for nedtrapping av benzoavhengighet i institusjon er 2 uker, og en uke stabilisering. Det skjønte jeg at jeg ikke ville greie. Så jeg startet derfor selv i det stille med nedtrappingen.

Med åpne armer tok jeg imot det som nå måtte komme. Og det kom. Først som ren, flytende angst, som nummenhet, kvalme med brekninger, kramper, dissosiasjon og manglende kroppslig taktilitet. Men jeg kunne stå opp og røyke, og ta en øl. Det var strået i fonna, for å bruke Hans Børlis uttrykk. På klinikk er sånt bannlyst.

Da jeg var ung gutt, 15 år, kom jeg bort i en nerveslitende sak som det vil føre for langt å komme inn på her. Men jeg var blitt voldtatt. Av en nabo og venninne av min mor. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. For å overleve —jeg mener virkelig overleve- rømte jeg til en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. 

J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye over meg.

Jeg skulle ikke gå hjem til mine foreldre før langt uti skoleåret. Jeg fikk advarsel etter advarsel. Jeg hadde et skyhøyt fravær på realskolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vikingfjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vikingfjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

Mange år senere hentet vi J., krigsseileren som på sine eldre dager bodde hos en søster i nabobygda. J. var da klin paranoid, og sengeliggende. Neglene var lange og ustelte, likeså hår og skjegg, som den alltid velstelte mannen nå hadde anlagt. Han lå med en stor kniv under hodeputen, fordi han mente at en mann fra Indremisjonen ville komme for å ta ham.

Vi fikk klippet negler, hår og skjegg på vår mann og dro sporenstreks på polet. Etter en halv portvin, var J. helt adekvat.

Selvhjelpsorganisasjoner som AA og desslike, og helsearbeidere, arbeider utifra at totalhold er den eneste løsningen for oss alkoholikere. Terapeuter flest er mest opptatt av feberen enn at pasienten overlever, slik altså gode Ludvig Holberg spissformulerte det. Jens Bjørneboe skriver i boken Norge, mitt Norge, fra 1968 «(...) at grunntanken i all puritanisme er at all frihet er av det onde».

I kristendommen har lidelsen og ufrihet en egen, opphøyet verdi. Så også i rusomsorgen og psykiatrien. Men da overser man at alle «alkoholikere» ikke er alltid er så avhengige av selve substansen, som de er avhengige av den beroligende effekt en murer kan ha. For oss som er skadet i tillitsapparatet, er litt alkohol nødvendig for å komme oss gjennom dagene, og i tillegg få arbeidet og skapt noe som vi kan være stolte av.

I Holland har man tatt konsekvensene av det, og lar alkoholikere få seg noen murere for arbeid i kommunen. Jeg er seksti år nå, og har drukket daglig i nær 55 år. Mye av livet mitt er sølt bort, men jeg har også fått til et og annet som jeg er stolt av og som jeg kanskje ikke ville ha gjort om jeg hadde vært klin edru hver dag. Tørsten min kommer neppe til å tørke ut.