LANG TIDSHORISONT: 
<span style="background-color: initial;">Goliatfeltet er et olje- og gassfelt 85 km nordvest for Hammerfest. Funnet ble gjort høsten 2000, den første oljen ble produsert i 2016. Foto: NTB Scanpix</span>
LANG TIDSHORISONT: Goliatfeltet er et olje- og gassfelt 85 km nordvest for Hammerfest. Funnet ble gjort høsten 2000, den første oljen ble produsert i 2016. Foto: NTB ScanpixVis mer

Oljepolitikk og klimarisiko:

Når oljen og gassen blir nesten verdiløs

Budskapet i en ny bok bør få det til å skvette både i Olje- og energidepartementet og på Erna Solbergs statsministerkontor.

Meninger

Som sine forgjengere fører oljeminister Terje Søviknes en politikk som bygger på at olje og gass vil være en kilde til rikdom også langt inn i fremtiden. Men hva om dette premisset er feil? Hva skjer hvis fossil energi blir mindre og mindre verdt?

Den britiske energieksperten Dieter Helm gir sine svar i en ny bok – «Burn out – the endgame for fossil fuels». Boken bør på pensum i den norske makteliten. Helm er professor i energipolitikk i Oxford og en mann som toppledere i oljesektoren gjerne har lyttet til. Han er ingen miljøverner eller fornybarentusiast – tvert imot rakker han ned på Tysklands energiomstilling; tross store subsidier til sol og vind er CO2-reduksjonene små. Og han omtaler dagens versjoner av vind- og solenergi i ganske nedlatende toner.

Budskapet i boken er at den fossile energiens epoke går mot slutten. Helm mener viktige drivkrefter speilvender forventningen om at utvinning av olje og gass vil forbli superlønnsomt nær sagt til evig tid.

Ideen om voksende etterspørsel og økende priser er det grunnleggende premisset som har styrt politikk og strategiske avgjørelser både i oljeland og oljeselskaper i over 100 år. I Norge er Oljedirektoratets nylige oppjustering av ressursanslagene lengst nord i Barentshavet et godt eksempel på denne tenkningen. Det legges til grunn, ofte uten kritisk søkelys, at olje uansett vil være lønnsomt. Å la være å utvinne ressursene vil derfor være et offer, noe vi som samfunn vil tape på. Innrammingen av NRK-debatten forleden er typisk; «Vil vi ha oljepengar ELLER redde Nordpolen», het det på NRKs Facebook-side.

Men hva om premisset om at det er store verdier i olje og gass ikke lenger er gyldig? Kan det være slik at fossil energi i tiårene fremover blir mindre og mindre verdt?

ARTIKKELFORFATTER: Anders Bjartnes er ansvarlig redaktør i nettmagasinet Energi og Klima og for Norsk Klimastiftelses publikasjoner.           Vis mer

Dieter Helms svar på disse spørsmålene er at vi er på vei inn i en epoke der fossil energi mister verdi. Han snakker om «forutsigbare overraskelser» når han peker på tre store og viktige trender som sammen vil føre til et langsiktig verdifall for kull, olje og gass. Det handler om teknologi, om klimapolitikk, og om at peak-oil ideen er død og begravet.

De geopolitiske virkningene vil være store. Saudi Arabia og Russland blir taperstater. De store oljeselskapene vil forsvinne i sin nåværende form. For investorer kan «harvest and exit» være en fornuftig strategi, mener Helm. Også de store og fossilbaserte tradisjonelle kraftselskapene har lagt sine beste år bak seg. Han mener de vil bli borte, sol og vind ødelegger forretningsmodellen de kull- og gassbaserte kraftselskapene har bygget på.

Det er sterke utviklingstrekk Helm peker på. Skal klimatrusselen møtes, i tråd med Paris-avtalens krav, så må den fossile energibruken raskt ned. Samtidig pågår det en teknologisk revolusjon der «alt» digitaliseres og alt som er digitalt er elektrisk. Solenergi blir billigere og elbilene kommer. Så har vi bak oss en periode der først og fremst Kinas enorme vekst ga stor etterspørsel – og dermed høye priser – på alle slags råvarer. Og innen olje- og gassproduksjon har teknologiske fremskritt gjort det mulig å utvinne disse ressursene langt billigere enn tidligere – skiferoljen i USA er eksempelet fremfor noe.

Alt dette trekker i retning av at olje og gass blir langt billigere fremover enn vi har sett de siste tiårene.

Helm konkluderer med at fallende oljepriser på mellomlang og lang sikt og den gradvise veien vekk fra fossil energi utgjør en eksistensiell trussel for de store oljeselskapene fra det 20. århundret. Produktene deres vil ikke lenger ha noe massemarked og på veien vil de bli utfordret av grønne aktivister og klimakampanjer.

Så, hva bør selskapene gjøre? Helm peker på tre alternative strategiske veier. De kan gå «beyond petroleum» altså forsøke å omdanne seg til energiselskaper som satser på fornybar energi. De kan fortsette som bør, og legge til grunn at togradersmålet ikke vil holde uansett. Eller de kan velge «harvest and exit» - altså å dempe investeringsvolumene og betale ut store utbytter inntil det er tomt.

Det er den siste varianten Helm har mest sans for. Han har ingen tro på at store oljeselskaper vil gjør det godt innen solenergi og andre felt der disruptive energiteknologier slår igjennom. Satsing på gass ser han bare som en midlertidig redning, for i det litt lengre løp skal også gassen bort.

Så har han en melding som bør få det til å skvette både i Olje- og energidepartementet og på Erna Solbergs statsministerkontor. Hvis oljeprisene er forventet å falle i det lange løp mens etterspørselen gradvis faller, så bør kostbare «frontier»-prosjekter som i Arktis legges bort for godt, og selskapene bygge ned denne delen av virksomheten. Anbefalingen er altså stikk motsatt av det som driver den norske petroleumspolitikken; nordover, nordover.

Den norske oljepolitikken er utformet i en tid da det var forventet at etterspørselen skulle vokse og prisene stige i et marked der skrantende ressursgrunnlag stadig gjorde det dyrere å utvinne den siste dråpe.

En politikk som skal fungere godt i en verden der etterspørselen faller og prisene gradvis synker vil måtte se annerledes ut. Da ville «harvest and exit» være en rasjonell kurs å velge.

Hvordan ville en slik strategi kunne se ut for Norge? Man ville si nei til å åpne og utvikle nye områder, langt fra eksisterende infrastruktur, der ledetidene frem til eventuell produksjonsstart er lange. Man ville konsentrere seg om å tømme lønnsomme felt der man er godt i gang. Og man ville justert skatteregimet slik at leting og nyinvesteringer ble mindre attraktivt.

Maksimering av statens inntekter med utgangspunkt i den nåværende produksjonen ville måtte være målet.

En strategi med en slik innretning ville dessuten bringe norsk oljepolitikk i samsvar med både globale og nasjonale klimaambisjoner, og frigjort menneskelige og økonomiske ressurser til sektorer som har større vekstpotensial i en nullutslippsverden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook