Snart pensjonist: Pensjonsreformens far, tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Her med en modell av oljeplattform. Foto: Knut Falch / NTB scanpix
Snart pensjonist: Pensjonsreformens far, tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Her med en modell av oljeplattform. Foto: Knut Falch / NTB scanpixVis mer

Pensjon:

Når oljetønna ruller ut..

.. kommer alderstønna dundrende inn.

Kommentar

Før kunne aldersfordelingen i befolkningen illustreres som en pyramide, med mange unge i bunn og få gamle på toppen. Nå ser den mer ut som en tønne. Færre faller ifra på klatreturen mot toppen, flere forblir der.

Det blir ikke billig. Velferdsstaten er tuftet på arbeid. Jo flere friske folk i produktive jobber, jo mindre byrde legges på hver arbeidstaker for å finansiere skoler, helsevesen og forsvar.

Flere pensjonister er derfor et problem. Hvis den teknologiske utviklingen avtar, må vi som står på bunnen bruke en større og større del av den samlede arbeidskraften vår på å bære ressurser til toppen. Slik faller velstandsveksten for alle.

Satt på spissen kan vi si at det klassiske arbeiderkravet om åtte timer jobb, åtte timer fri og åtte timer søvn, nå gjelder livet. Tretti år utdanning, tretti år jobb, tretti år fri. Slik luksus koster.

Erkjennelsen av eldrebølgen kom skyllende over oss for omtrent tjue år siden. Mange hadde egentlig kjent til problemet lenge, men det var først da Jens Stoltenberg satte ned Pensjonskommisjonen i 2001 at politikken og folk flest åpnet øynene. Hvis folk skal leve lenger, må de også jobbe lenger. Noe annet har vi ikke råd til.

Slik reddet Stoltenbergs hjertebarn, pensjonsreformen, fellesskapet fra å helle store deler av oljepengene våre i et utgiftssluk. Og slik bidro den tidligere statsministeren til å øke det norske folks bevissthet om pensjon og alderdommen.

Men selv om oppvåkningen tok tid for de fleste, har noen lenge hatt som hovedprosjekt at politikken skal innrettes slik at eldre kan stå lenger i arbeid. Tidligere journalist og kommentator i Dagbladet, Stein Aabø, har på oppdrag fra Senter for seniorpolitikk skrevet bok om denne trepartsorganisasjonen. I «Bølgebryteren – seniorpolitikk gjennom 50 år» forteller han både mikro- og makroperspektivet av den demografiske utviklinga siden slutten på sekstitallet, samt hvordan seniorpolitikken har demmet opp for konsekvensene av en aldrende befolkning.

Seniorpolitikken endret kurs fra begynnelsen av 90-åra fra hovedsakelig å være opptatt av å ta vare på gamle arbeidstakere, til å gjøre arbeidstakere, myndigheter og politikere oppmerksom på hvilken ressurs eldre er. Tesen i boka er ikke at seniorpolitikk stanser eldrebølgen, men at den er med på å bryte den.

Seniorpolitikken er full av krevende motsetninger. Vi må lage systemer som skåner yrkesgrupper med hard slitasje, men samtidig fjerne hindre og stengsler for dem som kan stå på mer. Vi må lage et system som er samfunnsøkonomisk bærekraftig, men bedriftsøkonomisk rasjonelt. Vi må sikre at det lønner seg å jobbe lenge, uten at vi uforholdsmessig straffer de uføre, arbeidsledige og slitne.

Den jobben er vi ikke i mål med. Pensjonssystemet omfordeler per i dag fra fattig til rik, og politikken synes manisk opptatt av å skyve på den øvre aldersgrensa i arbeidslivet, men mindre opptatt av at de færreste kommer seg dit. Seniorpolitikken, med alle de litt trauste assosiasjoner den kan gi, vil derfor være høyaktuell i lang tid framover. Med det, også historien.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook