Når opprørere blir bevarere

Venstresidas viktigste oppgave synes å være å verne om fortida. De har blitt våre nye konservative.

En gang hadde venstresida en drøm. Forrige gang Norge gikk inn i et nytt århundre, drømte ideologene i den unge arbeiderbevegelsen om å heve sin klasse fra armod til velstand, om mer rettferdighet, større likhet, mer solidaritet.

Drømmen skulle gjøre arbeiderbevegelsen til den største politiske suksesshistorien i det 20. århundret.

100 år etter har norsk venstreside blitt offer for sin egen suksess: Arbeiderklassen er borte. De fleste av de 97,5 prosentene arbeidsføre nordmenn som har jobb, har blitt middelklasse, med egen villa, bil og parabol. Norge har bygd opp en av de mest omfattende velferdsstatene i verden. Én million nordmenn har i dag trygd som hovedinntektskilde, og svært få lever i direkte nød. Samtidig har staten tatt over for borgerskapet som viktigste kapitaleier og næringslivsaktør i Norge. Sett utenfra, ser Norge ut som en sosialistisk stat.

Hva skal venstresida finne på da?

VED INNGANGEN TIL det 21. århundret har venstresida store problemer med å definere sitt eget prosjekt. Det bærer også oppslutningen om partiene preg av, både i valg og medlemskap.

Partienes store hodepine er å finne sakene som skal engasjere, prosjektene som skal få folket opp av stresslessen og «Hotel Cæsar» og ut i gatene. Men hva skal være den glødende utopien for hundreåret som kommer?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I mangelen på en visjon for framtida, har mange henfalt til å drømme om fortida. I stedet for å ha blikket rettet 25 år framover, stirrer mange «radikale» så øynene blir både såre og våte 25 år bakover i tid. For mange på venstresida later verdens beste år til å befinne seg et sted midt på 70-tallet, ikke i neste århundre.

Slik beveger store deler av norsk venstreside seg baklengs, nostalgisk og motvillig innover i framtida. I mangel på noe å kjempe for, kjemper de så godt de kan imot . De er imot globalisering, regionalisering, individualisering, privatisering, markedskrefter og moderne teknologi. Man kunne være fristet til å si at venstresida er imot selveste Utviklingen, mot at det skjer endringer - mot at tida går.

SKEPSIS MOT ENDRINGER er for så vidt en både menneskelig og forståelig egenskap. Men den har tradisjonelt vært et kjennetegn ved konservative. De første konservative partiene ble dannet som en reaksjon på liberale krefter som ville ha endringer og reform. «Endre for å bevare» har alltid vært det konservative credo.

Nå er det de «radikale» kreftene - som en gang kjempet for endring og reform - som vil bevare verden som den var. Ved utgangen av århundret er det typisk radikalt å kjempe for å verne naturen, nasjonen og velferdsstaten. Miljøvern var en gang rikfolkets ideologi, man måtte jo ha naturskjønne områder å jakte og forlyste seg i mens arbeiderklassen jobbet og sleit i fabrikkene. Nå går islenderkledde unge radikale side om side med nikkersadelen og forsvarer markagrenser, vidder og vassdrag.

Og mens den opprinnelige utopien om det sosialistiske samfunn var grense-løs, og nasjonalstaten ble oppfattet som en borgerlig konstruksjon man snarest måtte oppløse, har nasjonen nå blitt venstresidas beste venn. Fienden er de overnasjonale kreftene. Midlet de skal bekjempes med, forsvareren av det sunne og sanne (les: det norske) demokratiet og folkestyret, er nasjonalstaten. Mens det i resten av Europa typisk er høyresida som er skeptisk til EU, er det venstresida som spiller rollen her i landet.

Samtidig forsvares en omfattende velferdsstat (og offentlig sektor) mot alle tanker om reform. Snillismedebatter avvises. Det samme gjør krav om effektivisering og diskusjoner om private kan utføre tjenester som søppeltømming og arbeidsformidling like effektivt som det offentlige.

I DENNE situasjonen famler norsk venstreside rundt på jakt etter seg selv, sin egen mening og en slags retning for sitt eget prosjekt. Men famlingen avslører en dyp splittelse heller enn klare, nye visjoner. De som våger å tenke radikalt nytt - i betydningen annerledes enn før - får sine egne på nakken, museumsvokterne og tradisjonalistene som minner modernistene om hva sosialismen og venstresida en gang var. Mens enkelte mener en ny situasjon krever ny tenkning, mener tradisjonalistene det er viktigere enn noensinne å holde fast ved den gamle lære når alt annet flyter. Dermed er krigen i gang - og oppslutningen om venstrepartiene kan fortsette å rase nedover.

I ÅRENE 1811- 1813 oppsto en interessant bevegelse i England. En rekke vevere mistet jobben eller fikk forverret levestandard fordi nye maskiner tok over arbeidet deres. For å motvirke moderniseringen og den teknologiske utviklingen, brøt veverne seg inn i fabrikkene og gikk til angrep på vevemaskinene. Bevegelsen fikk navnet «luddittene» etter sin angivelige leder Ned Ludd.

Hvordan gikk det med luddittene? Forferdelig dårlig. I 1813 ble 14 av dem hengt i York, trolig også Ludd selv. Dermed gikk bevegelsen i oppløsning - uten å ha oppnådd noe som helst med sitt opprør mot den industrielle revolusjonen. Vevemaskinene spinner videre den dag i dag - men har nå flyttet til India.

Spørsmålet norsk venstreside må stille seg, er om den ønsker å være en ny luddittbevegelse, eller om prosjektet deres skal handle om mer enn å være imot at tida går.

Jan Zahl er kulturjournalist i Dagbladet.

FOR MODERNE: Erik Solheims tanker om en modernisering av politikken og partiene på venstresida, har fått nestorene i SV til å danne et eget nettverk som skal ta opp de gode, gamle SV-sakene på godt, gammelt vis.