Når ord står alene...

Når ord står alene, blir det i stor grad opp til leseren selv å skape mening. Dette gjelder også for Kjersti Bronken Senderuds diktsamling «Nå(r)».

I stedet for å snakke om tilgjengelighet, velger forfatteren selv å fokusere på at leseren må våge å bryte med tradisjonelle lesemønster og forventninger. Man må stille seg åpen og ta imot det disse tekstene har å gi.

Få ord

Hvert dikt består av få ord, og disse er ikke satt sammen til setninger. På noen sider står bare to- tre ord. Ordene gir et tilfeldig inntrykk og ser ut som de har blitt spredt ut over sidene. Mellomrommet mellom ordene på hver linje og linjene, varierer også. Hvilke ord som begynner med små og hvilke som begynner med store bokstaver ser også noe tilfeldig ut, i hvert fall hvis man tenker ut fra norsk rettskrivning.

Avstanden mellom ordene er med på å understreke betydningen av hvert ord, slik de står - alene. På denne måten får ordene større kraft, og denne kraften får de bare i egenskap av seg selv og tomrommet rundt. På en side står bare ett ord: «Vekt» - plassert litt langt ned på siden. Det visuelle inntrykket forsterker fornemmelsen av at ordet virkelig veier.

Helhet

Selv om spredte ord gir lite inntrykk av sammenheng, utgjør allikevel samlingen, sett under ett, en viss kontinuitet og helhet. Ord som «Broen», «bryter», «kropp» og «flyr» blir gjentatt i ulike former i flere dikt gjennom samlingen. Stemningen er dyster, tung og sår.

Når ord står alene, kan to ting skje. Enten gir leseren ordene mening, eller så blir ordene bare ord. Opplevelsen av å lese Kjersti Bronken Senderuds dikt rommer begge muligheter.