Når ordene blåner

I sparsom følgespot og fullt flomlys har Anne-Kat. Hærland gnistret med drøye replikker og tekster sprunget ut av raseri i snart 20 år. Det har hatt sin pris.

SKRIVEDRØM: Anne-Kat. Hærland er lei av å føle seg misforstått og drømmer om mer hjemmetid til å lese og skrive bøker. Men hodet bobler av ideer, og et nytt sceneshow, planlagt for 2016, og kanskje et nytt tv-prosjekt må gjøres unna først. FOTO: TERJE MOSNES
SKRIVEDRØM: Anne-Kat. Hærland er lei av å føle seg misforstått og drømmer om mer hjemmetid til å lese og skrive bøker. Men hodet bobler av ideer, og et nytt sceneshow, planlagt for 2016, og kanskje et nytt tv-prosjekt må gjøres unna først. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

—NEI! Jeg er ikke slem og jeg mobber ikke privatpersoner! Men tekstene mine handler om dumskap og jåleri, om overflatiskhet og tendenser og problemer som påvirker oss alle sammen, og da må det være lov til å trekke fram den eller de personene som personifiserer dette uten at det skal kalles mobbing!

Ordene og utropstegnene — og mye ved Anne-Kat. Hærland handler om ord og utropstegn — faller en fredelig regnværsformiddag i boligen der komikeren trekker seg tilbake til støyskjermet og himmelhøyt verdsatt alenetid mellom slagene.

Distraksjonsmomentene — to katter, brannfarlig mange bøker, drivhus og hage med grønnsak- og blomsterbed, busker, trær, svømmebasseng og hengekøye — er til å bære, og Hærland er lett å tro når hun sier: «Jeg håper jeg aldri trenger å selge dette huset. Jeg håper at jeg kan beholde det og sulle rundt her i noen sånne rare Sossen Krohg-aktige antrekk og stelle i drivhuset mitt og sitte i arbeidsrommet og skrive.»

Misforstått
Like lett å tro er hun muligens ikke når hun sier at hun blir frustrert og får lyst til å gi opp hele stand up-karrieren «når folk, med god drahjelp fra tabloidene, misforstår tekstene mine og griper fatt i en enkelt punchline uten å bry seg om sammenhengen den står i og hva jeg forsøker å si». Og at hun blir lei seg når hatmeldingene mot «den slemmeste komikeren» syder i kommentarfeltene på nettet.

Frustrert? Lei seg? Hærland?

Hun som selv ytrer seg så skånselsløst må da vel være utstyrt med medfødt følelsespanser som vern mot stinkråtne verbalegg på 140 tegn fra den permanent dritforbanna og forurettede kommentarfeltslummen?

—Tvert imot, kontrer hun. — Jeg er følsom og vár for hvilke komplekser jeg bærer på. Tekstene springer ut av mitt eget raseri over å ha blitt påført disse kompleksene av en verden som blir mer og mer overflatisk og gjør oss veldig opptatte av en del ting som egentlig ikke er viktige i det hele tatt. Jeg går også i den fella, men når jeg prøver å fortelle om det på min måte, med min humor, får jeg høre at jeg er slem og gjør narr av folk. Nei, jeg gjør ikke narr av dere, jeg gjør narr av tiden vi lever i for å hjelpe dere og ikke minst hjelpe meg selv! Jeg tror at det jeg gjør er viktig, og derfor opplever jeg det som sårt når alt blir misforstått og jeg blir gjort til den slemmeste av dem alle.

Verbal
Argumentasjonen til tross: Generell konsensus om at Anne-Kat. Hærlands humor utelukkende er snill og hjelpsom synes å være en fjern fugl. Enklere er det å enes om at humoren hennes først og sist er verbal og ikke fysisk i uttrykket, og at fire gjennomarbeidede monolog-show og knaggbasert, mer eller mindre improvisert verbal ballkasting med kolleger, jmf «Nytt på nytt», har gjort henne til en av landets mest lovpriste komikere. Har hun alltid vært en ordets kvinne, eller har hun ledd av folk som glir på bananskall eller stimer omkring med stor, rød nese også?

—Mjaaa ... jeg synes ikke klovner er kjempemorsomt, begynner hun. — Jeg kan le av noe fysisk humor, men jeg ler mest av ord. Og ofte av sånt som ikke er umiddelbart HA-HA-morsomt, men likevel kjempemorsomt fordi jeg har så veldig glede av setningene.

—Har du bestandig vært en lesehest?

—Ja. Jeg holder alltid på med fem bøker på en gang og har bokbunker liggende overalt. På iPad'en er det 350 titler, av og til tenker jeg at kanskje jeg er morsom bare fordi jeg har lest så mye at alt begynte å komme hulter til bulter ut igjen på et eller annet tidspunkt.

—Metoden din inkluderer mye lesing når du jobber fram teksten til et nytt show?

OBSERVERER: Det ligger atskillig observasjon og refleksjon til grunn for Anne-Kat. Hærlands ofte drøye tekster. FOTO: TERJE MOSNES
OBSERVERER: Det ligger atskillig observasjon og refleksjon til grunn for Anne-Kat. Hærlands ofte drøye tekster. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

—Lesingen begynner når jeg har bestemt hovedtemaet. «Jakten på ærligheten», som jeg spiller nå i høst, handler om det perfekte livet vi lever på nettet kontra det ikke så perfekte livet vi lever i virkeligheten, og da det temaet var på plass, begynte jeg å bestille bøker på nettet om hva dette gjør med oss. Jeg leste og noterte og satt til slutt med et 80 siders dokument basert på 200 bøker der ingenting var spesielt morsomt.

—Hvordan gikk du til verks videre?

—Jeg prøvde å lage noen historier med vitser basert på innholdet. Noen ganger gikk det bra, andre ganger ble jeg bare sint og skrev lange, sinte tirader uten at det avfødte noen vitser. Etter hvert kom instruktøren, Bjarte Hjelmeland, inn i bildet. «Her er du jo bare sinna, dette er ikke morsomt i det hele tatt. Hva gjør vi med dette?» var en av de første kommentarene hans. Så jobbet vi videre med manuset, begynte å øve og strøk underveis.

Forberedt
—Hvor gjennomarbeidet er opptredenen din når du omsider tar stoffet ut på scenen foran et betalende publikum? Har du for eksempel bestemt hva slags ansiktsuttrykk du skal ha for hver enkelt punchline du serverer?

—Ansiktsuttrykket kommer av seg selv, det tenker jeg ikke på. Men ellers er forestillingen stram, særlig i de første ukene. Mange av vitsene kan nok virke som om de oppstår spontant der og da, men i virkeligheten er de godt forberedt. I de første forestillingene bruker jeg nesten all konsentrasjon på å konsentrere meg om manus, men etter hvert som teksten sitter bedre og bedre, frigjøres mer kapasitet til å improvisere og respondere på reaksjoner fra publikum. Det er veldig gøy, og mange vitser som ble improvisert fram i løpet av det siste året er nå blitt en permanent del av showet, mens gamle ting er tatt ut.

—Har du komikerforbilder som du har måttet slåss deg løs fra?

—Ikke i den forstand. Men jeg er glad i dem som klarer å formidle en humor som inneholder både det rå, skarpe og litt grisete sammen med den melankolien og tragedien som alltid befinner seg nær humoren. Ricky Gervais, Steven Merchant og Joan Rivers er tre navn, jeg synes Espen Eckbos Asbjørn Brekke-skikkelse er genial i så måte, jeg synes Are Kalvø er fantastisk og Bård og Harald og Otto Jespersen var jo nyskapere da jeg jobbet som lystekniker på de første tv-programmene deres.

Men de tre store for meg er Harald Heide Steen jr, Rolv Wesenlund og Fredrik Stabel. Stabels Dusteforbund-univers er noe av det morsomste jeg vet — jeg elsker Fredrik Stabel og er lei meg for at jeg aldri rakk å treffe ham. Men jeg har alle bøkene, inkludert «Fornuften er en ensom ting», festskriftet han fikk til 70-årsdagen i 1984.