Når ordet blir kropp

«I Rumis skygge» heter Jan Erik Rekdals nye diktsamling. Rumi var dikter, mystiker og muselman. Han døde i Tyrkia i 1273. - Rekdal får det til å dirre i møtet ord-kropp. Ja, det er nesten så det blir sensuelt, mener anmelderen.

Rekdal sitter i Kairo i 1989, en «sandfarget» og «hudvarm» kveld, og leser Rumis dikt. Han opplever «skriften som tatoverer også mitt savn». Og lesningen ledsages av «sufienes støtvise bønn i natten» og «kopternes meterbånd av bønner».

Rekdal må ha hatt noe av en opphevelsesopplevelse der og da. I den egyptiske natt oppheves avstanden i tid og tro. Rumis 800 år gamle ord tar bolig i en dikter og turist fra Norden, tilfeldigvis katolikk. Det er som om denne ene opplevelsen, dette ene diktet, samler i seg det Rekdal har på hjertet. For slik en prest velger seg et bibelsted for sin preken, slik har Rekdal valgt seg ett for sine dikt: «Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss.» (Johannes I, 14).

Dét er mysteriet, og vi vet hvor vidløftige teologer og filosofer kan bli når det skal utlegges. Rekdal anskueliggjør mysteriet. Ordet blir kjøtt. Han tar det bokstavelig. «Ordets mørke, kroppens lys» heter et av hans lengre dikt. «Ordets identitet» et annet. «Ordet som våget å bli kjøtt» er hans egen erfaring. Han har kjent på seg selv at ordet har tatt bolig. Fasten kan åpne for ordet (slik lesningen av Rumi gjorde det):

i fasten går ordene inn

i kroppens lønnkammer og tier

de minnes skapelsens første dag

til det igjen blir frigjort

et jordisk rom for kroppen i ordet

Diktene hans viser oss ordets fysiske nærvær. Han får det til å dirre i møtet ord - kropp. Ja, det er nesten så det blir sensuelt.

Det er tolv år siden Rekdal sist ga ut en diktsamling. Vonde og gode livserfaringer har nedfelt seg i dikt underveis. Mange av dem faller utenfor den sammenhengen jeg har prøvd å trekke mellom Rumis ord og evangeliets, mellom «Rumis skygge» og «bibelens mørke». Rekdal kunne kanskje vært mer kresen i sin redigering. Det blir, for eksempel, en nokså skjærende uoverensstemmelse mellom det fine, selvforsonende diktet «Fødselsflekk» og det litt vel morsomme «Camus». Jeg mener, alt er ikke like bra i en ellers rik og god diktsamling.