Når pappa aldri blir voksen

Stilsikre tablåer fra Linda Gabrielsen.

FAR MED PROBLEMER: Linda Gabrielsen har skrevet fram en absurd farsfigur som aldri blir voksen. Foto: Gyldendal Norsk Forlag
FAR MED PROBLEMER: Linda Gabrielsen har skrevet fram en absurd farsfigur som aldri blir voksen. Foto: Gyldendal Norsk ForlagVis mer

ANMELDELSE: Linda Gabrielsen høstet lovord for debuten «Kongen befaler» (2005) som handlet om incest, perspektivert gjennom et deformert barnesinn som vi også møtte som voksen. I «Alt vi ikke har bruk for» beveger hun seg ikke langt bort motivmessig. Det er fortsatt barnet som forteller, i et hjem som også burde utløst bekymringsmeldinger til barnevernet. Imidlertid er ikke overgrepstematikken like prekær som i debuten.

Ingen Jesper Juul Romanen er fortellingen om Conni som bor sammen med sin mor og far. I utkanten er bestemor Magda. Pappaen er en dominerende figur i romanen, en aparte bohem uten særlig omsorgsevner for en liten jente på åtte, i alle fall innenfor en Jesper Juul-kontekst.

Han har sitt tilholdsrom på loftet, og bygger stadig ekspanderende «kråkeslott» til kråkene på verandaen som til slutt tar opp all plass. Tilbake er bare pappas fluktstol, han som ikke kan vente på at Conni blir voksen nok:

«Når har du egentlig tenkt å bli voksen? spurte pappa. — Når jeg blir tjue? Å herregud, det har jeg ikke tid til å vente på, når skal vi drikke kaffe sammen da?» spør den absurd tegnede pappa.
Symboltungt Symbolene er tydelige i Gabrielsens univers. I en nøkkelscene tvinger den barnslige pater familias familiemedlemmene til å gi bort alt de ikke trenger, en tapserfaring som også inkluderer barnets høytelskede dukke. Huset tømmes for ting, hverdagens bestanddeler som en gang holdt det hele sammen.

Tilbake sitter en statist av en mor som reparerer klær og syr dem sammen på nye måter, mens familielivet er i ferd med å rakne totalt.

Bestemor Magda er en mer solid skikkelse, også hun tidvis borte, hun bor i campingvogn og selger blomster plukket på kirkegården.
Gode tablåer Gabrielsen lager stilsikre tablåer som gjør universet gjennomført absurd og fantasifullt.

Faren forsvinner etter hvert helt, og da skildres sorgen på en kroppslig og grotesk, men samtidig vakker måte: «Du må brodere øynene dine, mamma. Du må være nøye med borden langs vippene, ingen tårer må få slippe gjennom.»

Romanen er i hovedsak dialogdrevet, også i kapitlene hvor vi møter en voksen Conni og ser hvordan den brutaliserte barndommen skaper nye arr i voksen kjærlighet. Disse passasjene er noe svakere enn skildringene av en uforutsigbar barndom.

Og selv om Gabrielsen evner å lage poetiske, såre scener, savner jeg en dypere mening når teppet går ned.

Når pappa aldri blir voksen