|||USYNLIGE: I godt over ti år har det jevnlig tikket inn manus fra personer med erfaringer fra psykisk helsevern, og etter hvert også Nav, i min innboks, alle manus som gir grunn til ettertanke. Som forlagsredaktør i Gyldendal kom de gjerne i form av lengre fortellinger om et liv med psykiske lidelse — som den unge jenta som skrev om hvordan hun skadet seg selv i ganske så detaljerte ordelag, og om sitt håp om et bedre liv etter mange vonde opplevelser. Som sjefredaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening opplever jeg at fortellingene oftere er om fortvilte møter med hjelpeapparatet, gjerne i form av innlegg som i til dels sterke ordelag fremstiller hendelser utført av identifiserbare personer som oppleves som — og kanskje også er — overgrep.

MIN ETTERTANKE er ikke først og fremst knyttet til de tidvis sterke vitnesbyrdene, men at min refusjonsrate for begge manusbunkene er tilnærmet 100 prosent. Jeg tror jeg kan gi gode begrunnelser for mine avslag — stort sett. I forlaget hvilte jeg meg på at det ikke var noe marked for denne type fortellinger, og børsveggen er nå en gang mer å regne som en bærevegg i forlagshusene enn katedralfronten. Dessuten, vi lagde primært bøker for pensummarkedet, og pensumbøkene skrives av fagpersoner må vite.