BLIR IKKE HØRT: Presse- og fagetikk gjør at vi i for stor grad refuserer stemmene til de med erfaringer fra psykisk helsevern, mener Olsen.
Illustrasjonsfoto: Scanpix
BLIR IKKE HØRT: Presse- og fagetikk gjør at vi i for stor grad refuserer stemmene til de med erfaringer fra psykisk helsevern, mener Olsen. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Når pasienten redigeres vekk

Den unge jenta beskrev detaljert hvordan hun skadet seg selv.

|||USYNLIGE: I godt over ti år har det jevnlig tikket inn manus fra personer med erfaringer fra psykisk helsevern, og etter hvert også Nav, i min innboks, alle manus som gir grunn til ettertanke. Som forlagsredaktør i Gyldendal kom de gjerne i form av lengre fortellinger om et liv med psykiske lidelse — som den unge jenta som skrev om hvordan hun skadet seg selv i ganske så detaljerte ordelag, og om sitt håp om et bedre liv etter mange vonde opplevelser. Som sjefredaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening opplever jeg at fortellingene oftere er om fortvilte møter med hjelpeapparatet, gjerne i form av innlegg som i til dels sterke ordelag fremstiller hendelser utført av identifiserbare personer som oppleves som — og kanskje også er — overgrep.

MIN ETTERTANKE er ikke først og fremst knyttet til de tidvis sterke vitnesbyrdene, men at min refusjonsrate for begge manusbunkene er tilnærmet 100 prosent. Jeg tror jeg kan gi gode begrunnelser for mine avslag — stort sett. I forlaget hvilte jeg meg på at det ikke var noe marked for denne type fortellinger, og børsveggen er nå en gang mer å regne som en bærevegg i forlagshusene enn katedralfronten. Dessuten, vi lagde primært bøker for pensummarkedet, og pensumbøkene skrives av fagpersoner må vite.

I MIN NÅVÆRENDE rolle kan jeg ikke unnskylde meg med markedsmessige vurderinger, men hviler min refusjon på innleggets form. Ofte preges fremstillingen av den krenkedes røst, og flere av tekstene er også svært detaljerte i personens fremstilling av sin sak, sine opplevelser og andre personer. Da får innleggene nærmest preg av en prosedering. Og ensidige prosederinger er det vanskelig å forsvare på trykk. De som utsettes for beskyldningene har dessuten rett til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger, noe som forsterker opplevelsen av å føre en sak for åpen mikrofon.

Det er nok ikke bare presseetikken, men også fagetisk paternalisme som bidrar til refusjonene. I et bokprosjekt jeg var involvert i som forlagsredaktør, sto en rekke pasienter og pårørende frem med sine erfaringer. De ulike kapitlene ble sendt ut til personene som fortalte om sine liv og diagnoser, til deres pårørende og brukergrupper — og til fagkonsulenter. Sistnevne gruppe var ofte svært skeptisk til fremstillingen, og mente at den kunne virke stigmatiserende, både for personen selv og pasientgruppen. Pasientene selv og de pårørende hadde derimot ikke så mye som én innvending, mens konsulentene fra de ulike brukermiljøene hadde få, om noen kommentarer.

KANSKJE ER DET å kreve for mye når vi ønsker brukerstemmer som ikke blir for personlige eller for konkret anklagende. Tross alt, når disse personene forteller om sine møter hjelpeapparatet, er ikke bare antall deltagere i undersøkelsen lik en. Denne ene er til og med dem selv. Men den manglende distansen gjør at perspektivet vi tilbys er nærbildet av denne ene situasjonen, fortalt fra en kameravinkel. Da mangler analysen, de store linjene, forbeholdene og motperspektivene. Og refusjonsbunken er et manus større.

HVIS DET BARE
er jeg som har en så formidabel høy refusjonsrate av de upolerte brukerstemmene, er det ikke noe stort samfunnsproblem jeg beskriver (selv om det vil være et problem for psykologenes tidsskrift). Men jeg har lett i aviser og andre tidsskrifter, og kan ikke si at jeg har funnet dem der heller.

Er disse stemmene da for evig henvist til bloggsfæren, hvor man er forskånet fra redaksjonelle tvangstrøyer? Dafår vi fort en spaltet debatt om psykisk helsevern: en hvor fagfolkenes nøytrale, distanserte språk legger grunnen for utvikling av psykisk helsevern, og en annen hvor personers egen fortvilelse og erfaringer får komme til uttrykk, men sjelden får betydning for praksis i helse- og sosialsektoren.

Hvis presseetikk og fagetikk gjør at disse brukerstemmene ikke kommer til orde, har vi nok et demokratisk problem og er i hvert fall langt unna målet om brukermedvirkning.