Når pisken ikke svir

Det er mye mer enn detaljert kontroll og strenge straffer som dytter skattebetalerne i riktig retning.

SMÅ DYTT: Amerikanske og britiske myndigheter har oppdaget fordelen av å bruke andre metoder enn riset bak speilet i kampen mot skattesnytere. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
SMÅ DYTT: Amerikanske og britiske myndigheter har oppdaget fordelen av å bruke andre metoder enn riset bak speilet i kampen mot skattesnytere. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Rundt regnet forsvinner rundt 54 milliarder kroner i skattesnyting hvert år. Det er 150 millioner kroner daglig. Til sammenlikning kom Nokas-ranerne seg unna med skarve 57,4 millioner.

Men det
er ikke mange nordmenn som snyter på skatten. Blant vanlige lønnsmottakere er det et minimalt problem. Arbeidsgiver rapporterer inntekten deres til Skatteetaten og ferdigutfylte selvangivelser leveres elektronisk. De fleste er ærlige folk.

Det er mange mulige forklaringer på hvorfor så få unndrar skatt. Noen forholder seg til sannsynligheten for å bli oppdaget, og straffen som følger med, men denne trusselen er ikke alvorlig nok til at den kan forklare hvorfor mange er ærlige. Med dagens straffer, og sannsynligheten for å bli oppdaget, vil en økonomisk beregning anslå at langt flere skulle snyte på skatten.

I en slik analyse blir som regel motivasjon som ikke kommer utenfra, i form av en økonomisk pisk eller gulrot, ignorert. Men da nordmenn i 2011 ble spurt om hvorfor de betaler skatt, kom det vanligste svaret innenfra: Etikk og moral. Vi betaler altså ikke skatt bare fordi vi er redde for konsekvensene av å la være, men også fordi vi føler det er riktig.

Moralsk motivasjon er en vanskelig størrelse å måle. Derfor er det forståelig at den ofte settes til side i økonomiske analyser av skattebetalerens valg, men skattemyndighetene kan tjene på å ta hensyn til at det indre også spiller en rolle.

Amerikanske og britiske myndigheter har oppdaget fordelen av å bruke andre metoder enn riset bak speilet i kampen mot skattesnytere. I stedet for å bare bruke de tradisjonelle truslene om straff, utnytter de også psykologiske mekanismer og moralsk motivasjon, for å dytte skattyterne dit de vil ha dem. I et eksperiment i USA fikk fire tilfeldige utvalg tilsendt ulik informasjon i forbindelse med utfylling av selvangivelsen. I gruppen som fikk påpekt sin moralske plikt var unndragelsen minst. Selv om opplysninger om skatteregler og trusler om straff også reduserte snyltingen, påvirket det ikke folk i like stor grad.

Bare det å flytte signaturboksen fram til begynnelsen av selvangivelsen, ga flere ærlige innrapporteringer i Storbritannia. Det samme skjedde da folk fikk spørsmål om hva de mente var rett og galt i forkant av utfyllingen. Folk var også mer ærlige om inntekten sin hvis de fikk vite hvilke konkrete offentlige tilbud akkurat deres skatt var med å finansiere. Du betaler for én seng på sykehuset. Enkel folkeopplysning. Fin effekt. Hvis informasjonen var håndskrevet økte rapporteringen ytterligere.

Det alle andre gjør er ofte en regel til etterfølgelse. Det er mer akseptert å snike seg unna skatt når unndragelse er utbredt og mer risikabelt å gjøre det i et land med høy skattemoral. Hvis mange unndrar, er de sosiale kostnadene forbundet med unndragelse minimale. Det samme ser man i korrupte land. Det koster å være ærlig hvis du er den eneste.

Da innbyggerne i Minnesota ble informert om det faktiske nivået på skatteunndragelse, ble det feilaktige inntrykket de hadde av et høyt nivå korrigert, og det reduserte antall skattesnytere betraktelig. En liknende engelsk studie viser det samme. Der fikk 140 000 skattytere et brev om at ni av ti i nabolaget allerede hadde betalt skatt. Den frivillige innrapporteringen blant dem var dette året 15 prosentpoeng høyere enn blant dem som ikke fikk et slikt brev. Bare det å fortelle folk hva naboen gjør har en effekt. Pisken er ikke det eneste som svir. Skattemyndighetene kan tjene på å løfte fram betalere, likevel er det snylterne det snakkes om når skatt blir diskutert. Det er store beløp som unndras, men det er veldig få som unndrar. Alt maset om straff og kontroll skaper et inntrykk av at det er de ærlige betalerne som er i mindretall. Det er de ikke.

Skatteetaten vil ikke at noen skal føle seg trygge. Tanken bak fokuset på straff er at det skal bli lite fristende å snyte på skatten. Det er ikke så dumt tenkt. Men trusselen er ikke kjip nok til at det forklarer hvorfor nesten alle betaler skatt. Pisken fungerer, men det er ikke det eneste. Det er mye mer enn detaljert kontroll og strenge straffer som påvirker skattebetalerens valg. Et lite dult i riktig retning er effektivt det og.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.