HARVARD: «Hva når en ikke tror at å skrive standardiserte artikler som i beste fall leses av et lite knippe forskere er det eneste saliggjørende? Når en ikke drømmer om Harvard (bildet), men også syns biblioteket, barnehagen, barnevernet og avisene er viktige arenaer?» spør kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
HARVARD: «Hva når en ikke tror at å skrive standardiserte artikler som i beste fall leses av et lite knippe forskere er det eneste saliggjørende? Når en ikke drømmer om Harvard (bildet), men også syns biblioteket, barnehagen, barnevernet og avisene er viktige arenaer?» spør kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Når poenget ikke er poeng

Her i akademia er det, når festtalene har stilnet og alt kommer til alt, bare ett som gjelder: å skrive og publisere artikler.

Meninger

En marstorsdag i Kragerø: Jeg er invitert til biblioteket for å holde et populærvitenskapelig foredrag om å være ny på norsk. Jeg har sagt «ja, takk, jeg kommer, så kjekt», men lurer på om jeg ikke burde brukt tida mi mer fornuftig, og om ikke jeg tar den to og en halv times lange turen forgjeves. For hvem i all verden vil bruke torsdagskvelden sin på å høre en ukjent doktorgradsstipendiat snakke om språk? Hvem vil bruke fritida si på fag og forskning? 65 engasjerte kragerøværinger, skal det vise seg. I alle aldrer, av begge kjønn og med vidt forskjellig land-, kultur- og språkbakgrunn. 65 kragerøværinger som stiller spørsmål, deler erfaringer og deltar i refleksjoner.

En augustfredag i Porsgrunn: Jeg holder kurs om flerspråklighet i barnehagen. I salen sitter det 80 barnehageansatte som opplever at de kan for lite om dette, og som ikke syns de møter de flerspråklige barna i sin barnehage på en faglig god nok måte. Åtti barnehageansatte som bryr seg om barn og fag, som vil ha oppdatert kunnskap, og stiller spørsmål, deler erfaringer og deltar i refleksjoner.

En novembermandag i Skien: En kollega fra barnevernsutdanninga på høgskolen deltar på et dialogmøte, der målet er mer kunnskap, økt forståelse og bedre samarbeid mellom barnevern og minoritetsforeldre. Det er høy temperatur på møtet, tidvis heftig, tidvis begeistret, og det er liten tvil om at dette er viktig. Kollegaen min lytter, lærer og bidrar med egne, faglige innspill til foreldrenes og barnevernets spørsmål, erfaringer og refleksjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

En desemberdag i Dagbladet: En kollega har en kronikk på trykk om utfordringene fosterfamilier i Norge opplever. Hun skriver med utgangspunkt i egen forskning og stiller spørsmål om tragedier som skjer i fosterhjem, kan forstås i lys av at de «oversvømmes» av ansvar. Debatten går, i kommentarfelt, på e-post og i fagmiljøet. Tidligere fosterbarn, nåværende fosterforeldre, fagfolk og hvermannsen melder seg på, med spørsmål, erfaringer og refleksjoner.

Kragerø, Porsgrunn, Skien, Dagbladet. Ikke Boston, Blindern eller Science.

En unggutt og en pensjonert norsklærer. En barnehagelærer og en morsmålsassistent. En somalisk mor og en barnevernspedagog. Et tidligere fosterbarn og en fosterfar. Ikke fagfeller og forskere fra prestisjetunge forskningsmiljøer i inn- og utland.

Meningsfylt? Så absolutt! Samfunnsrelevant? Ja visst! Akademisk relevant? Dessverre. Skal du være det, må du ikke drive med populærvitenskapelig formidling, holde kurs i feltet, eller delta i dialog og debatt. Her i akademia er det nemlig, når festtalene har stilnet og alt kommer til alt, bare ett som gjelder: å skrive og publisere artikler. I konkurransen om jobbene, forskningsmidlene, ressursene og anseelsen, er det bare én gangbar valuta: publikasjoner. Og aller helst publikasjoner i ett og samme artikkelformat, på ett og samme språk, for én og samme målgruppe - fagfeller og andre forskere.

For publiserer du, sanker du publikasjonspoeng, bidrar til inntjening for institusjonen din og får, gitt at du fortsetter «å produsere og levere», leve lenge i akademia. Hva du skriver om? Relevansen i bidraget ditt? Kvaliteten i det? Om det tilfører feltet noe nytt? Se det er ikke så viktig, for poenget her er poeng. Flest mulig, raskest mulig, størst mulig økning fra i fjor. Poeng som settes inn i indekser, statistikker og tabeller, og gir et «objektivt bilde av forskningsaktivitet og produktivitet på individ-, avdelings- og institusjonsnivå.» Poeng som avstedkommer feststemning, champagne og applaus på institutter og fakulteter: Så flinke vi er! Så produktive! Bedre enn nabofakultetet! Eller mindreverdighetskomplekser og skamfølelse: Så ubrukelige vi er! Jumboplass i år igjen!

Hva da med Kragerø, Porsgrunn, Skien og Dagbladet? Formidlinga, kursene, dialogen og debatten? Ingen poeng i statistikken, ingenting å vise til i fakultetets konkurranse om å være flinkest i klassen eller i din egen kamp om fast jobb, ergo ikke noe poeng å drive med. For døgnet har bare 24 timer, arbeidsoppgavene er mange og lange, og prioriteringene knallharde. Da må en bruke tida si på det som lønner seg, og ikke på ikke-meritterende aktiviteter med ikke-meritterende folk på ikke-meritterende arenaer.

Men hva når poenget ikke er poeng? Når en ikke tror at å skrive standardiserte artikler som i beste fall leses av et lite knippe forskere, og iallfall ikke av en fosterfar i Drammen, er det eneste saliggjørende? Når en ikke drømmer om Harvard, men også syns biblioteket, barnehagen, barnevernet og avisene er viktige arenaer? Når en er overbevist om at læring går begge veier, og at en sjøl har mye å hente på å være i dialog med felt og folk? Og når 65 kragerøværinger faktisk tar turen til biblioteket for fag og forskning en helt vanlig marstorsdag.

Hva da?

Tilbake i Kragerø er jeg ferdig med foredraget mitt, har pratet med flere av tilhørerne og tatt en tekopp med bibliotekarene. Jeg tar fatt på den to og en halv times hjemturen oppstemt og inspirert, med en følelse av at vi beveget oss litt i dag, alle sammen. Jeg har ikke gjort noe som kan måles, veies og telles, men 65 engasjerte kragerøværinger har akkurat gitt meg en strålende påminnelse om hva poenget er.