ENDELIG: Etter mange år kom den svarte mannen som lovet en hel verden endring, fram som leverandør av nettopp håp og endring, skriver Kjell Terje Ringdal. Foto: REUTERS/Brian Snyder/Files
ENDELIG: Etter mange år kom den svarte mannen som lovet en hel verden endring, fram som leverandør av nettopp håp og endring, skriver Kjell Terje Ringdal. Foto: REUTERS/Brian Snyder/FilesVis mer

Når politikken synges

Om Obamas minnetale og norsk politikk.

Meninger

Den siste uken har jeg vært I USA og den første kvelden gikk lyset bokstavelig opp for meg: Politikk og politikere kan gjøre en forskjell. De kan angi retning, vise vei, ta modige beslutninger og kjempe for det de tror på. Da jeg så at det mektigste hus i verden, Det hvite hus ble lyssatt i regnbuefargene, er dette et gåsehudfremkallende bevis på at debatter virker og at enkeltpolitikere kan kjempe saker igjennom som blir stående som lysende bautaer for ettertiden. Bare å komme på ideen om å la maktens hus bli innhyllet i de symbolske regnbuefargene, er et tegn på at man også forstår betydningen av å flørte, sjarmere og løfte politikkens språk opp på et høyere, for ikke å si himmelsk, nivå.  

Denne uken har vi sett at Barack Obama har hatt politiske og menneskelige seire som kommer til å definere hans ettermæle. Dette var uken da han som hadde håp som politisk budskap innfridde. Etter mange år kom den svarte mannen som lovet en hel verden endring, fram som leverandør av nettopp håp og endring. Jeg tipper Nobelkomiteen nå nikker og tenker: "Det var det vi sa".   

Han vant fram med hvordan handelsavtalene skal løses, han vant to viktige seire i Høyesterett; om folks rett til å få skattefradrag for å kjøpe helseforsikring, en viktig seier i hans helsereform — og den slo fast retten til at homofile kan gifte seg i kirken. På toppen av det hele holdt han en av tidenes mektigste minnetale over pastor Clementa Pickney som ble skutt i kirken av en mann som gikk amok og drepte ni personer i den svarte menigheten i Charleston. Alt dette gror sammen til et felles bilde, og et norsk hjertesukk.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

I denne talen snakker han om grace, et ord som kan oversettes med nåde, stil, grasiøsitet. Ordet er flytende, det slipper litt ut av hendene våre, men det signaliserer himmelsk kjærlighet, elegante, grasiøse bevegelser eller vennlig og myk oppførsel og evnen til å hengi seg til noe som er større enn seg selv. Ord som både karakteriserer den drepte pastoren, men som også er ord som er viktig i folks liv — og i politikken selv.  

Han snakket om pastorens evne til å arbeide for fremskritt, og hans evne til å møte mennesker med respekt. Hans evne til å ha empati, til å gå i andre folks sko og se verden gjennom deres øyne. En helstøpt og god mann. Sa Obama.  

Og hadde selvfølgelig en retorisk idé med nettopp dette. Han kobler her pastorens egenskaper med verdier vi alle bør søke etter, og som politikken må arbeide for å integrere. På denne måten er minnetalen en sammenveving av en manns verdier og et samfunns ytterste mål. Dermed blir en minnetale også en politisk tale som henter fram verdier samfunnet bør strekke seg etter.  

Grace-ordet stammer fra latin, gratia som igjen kommer fra gresk charis, som betyr gudegave — som igjen danner grunnstammen i vårt karisma-begrep. Her kan vi også se at han hever debatten over dagens religionskriger. Disse grace-egenskapene er felles for mange andre religioner, både den islamske og den jødiske som holder opp medfølelse som en overordnet kvalitet. På den måten bygges det en verbal-politisk bro i vår tids utfordringer knyttet til islamske terroraksjoner.  

Og så topper han det hele med å synge Amazing Grace! Et så sjokkerende, effektivt og sjarmerende trekk at man i løpet av sekunder begynner å tro på USA, på politikken selv og på president Obama. Her henter han fram det han aldri tidligere har brukt som noe "kort", nemlig sin egen opprinnelse. Her blir han svart. Her blir han den pastoren vi har ant har ligget der, og han blir den helstøpte politikeren som fikk de svarte, de unge og de som hadde mistet troen på politikk i USA til å juble i 2008.  

Hvorfor er dette så effektivt? Å synge alene er så nakent og sårbart, man har ikke lenger rasjonalitetens ord å dekke seg bak. Kun melodi, poetiske begreper og sitt eget hjerte. Ganske så tøffe saker når hverdagen og det politiske livet ellers er fylt av taktikk, ordstrømmer og finurlige omtrentligheter.   

Etter disse dagene i landet som har produsert og eksportert politikerforakt, fikk jeg et glimt av håp for politikken selv. Og jeg tar meg i å grue for den kommende valgkampen hjemme. Det blir som å ha vært på leir, man kommer hjem inspirert av leirbål og entusiasme, og blir møtt med matpakkehverdagen. For nå venter en norsk valgkamp som skal handle om ... Hva da?  

Hvilke temaer våger norsk politikk å bringe fram? Klimakampen, oljeutvinning, helse, flyktningers naturlige rett til beskyttelse, de store linjer, næringslivet, innovasjoner, medmenneskelighet, respekt, solidaritet? Eller blir det de lange partilederdebatter med etterfølgende terningkast på diskusjoner vi halvsover oss igjennom. Uten kraftfull sang og tydelige retninger.

Kom igjen, Erna, Jonas og Siv: Syng for oss!