PORNODISKUSJON: Lisa Dillan har tatt initiativet til morgendagens debatt om «Dirty Diaries» på Cinemateket i Oslo. Filmen er et sterkt, modig og banebrytende prosjekt i en nordisk kontekst, mener hun.Foto fra filmen
PORNODISKUSJON: Lisa Dillan har tatt initiativet til morgendagens debatt om «Dirty Diaries» på Cinemateket i Oslo. Filmen er et sterkt, modig og banebrytende prosjekt i en nordisk kontekst, mener hun.Foto fra filmenVis mer

Når pornoindustrien trues innenfra

FRIGJØRING: Den feministiske pornofilmen «Dirty Diaries» skapte rabalder i Sverige. Nå vises den i Oslo.

||| «PORNOINDUSTRIEN HAR vært hardt kritisert av feminister, men har aldri vært truet innenfra». Ordene er Marit Östbergs, filmskaper og en av regissørene i den svenske, feministiske pornofilmen Dirty Diaries.

I 2008 mottok prosjektet 500 000 svenske kroner av Svensk Filminstitutt. Filmprodusent Mia Engberg inviterte 12 filmkunstnere, aktivister og feminister til å lage hver sin feministiske pornofilm. Med dette ble også feministisk pornografi et statsstøttet fenomen. Og når porno havner på statens regning, blir det bråk.

DEBATTEN i Sverige har for en stor del handlet om hvorvidt det er rett å bruke skattebetalernes penger på å finansiere porno eller ikke. På den ene siden står alle dem som bejaer initiativet og som mener at feminisme også handler om å endre stereotype bilder av kjønnsidentitet og kropp. På den annen side kritiske røster som Beatrice Fredriksson i Moderaternas Ungdomsparti, som ikke godtar at skattebetalere skal betale for lesbisk sex på film under skalkeskjul av feminisme. Lars Böhlin i Folkbladet kalte filmen «tråkig, ful och ganska konstnärlig», og mente seg «avlurad i nestan två timmar».

Nå settes filmen opp på Cinemateket i Oslo under Skeive Filmer.

I DIRTY DIARIES? produksjon ligger et tydelig queerfeministisk manifest til grunn. Det handler om individets rett til selv å definere og leve ut den man er, både som objekt og subjekt. Her fremstilles lesbisk hardcore SM og heteroseksuell, straight sex, vi får servert en hyllest til anus og erotisk frukt. Når Dirty Diaries setter sitt manifest ut i livet på lerretet, bidrar de til å skape nye og friske bilder, der den ensporede, sexistiske og kvelende pornoindustrien stadig fortsetter å onanerer med, og på kvinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dirty Diaries protesterer ikke. De slår ikke av lyset og later som om Den Store Stygge Ulven ikke finnes. Dirty Diaries trer inn i pornografien, og endrer den fra innsiden ved aktiv handling. Dirty Diaries sier det best selv i sitt manifest: «Det er umulig å endre bildet av kvinnelig seksualitet hvis seksuelle bilder i seg selv er tabu. Ikke angrip kvinner som viser fram sex. Angrip seksismen som forsøker å kontrollere vår seksualiet.»

MIA ENGBERG har en ydmyk holdning til den filmen hun selv har initiert. Hun kaller den et forsøk, og at det ikke er opp til henne å bedømme om de har lyktes. Den er så langt vist i over 12 land, har vært omtalt på amerikansk TV i beste sendetid, og har vært på besøk på tre kontinenter. Dirty Diaries når altså ut, og det er som kjent viktig om man skal endre.

Filmskaperne lager filmer de selv ønsker å se, og medvirke i. Men de tøyer samtidig grensene for hva man kan ytre. Joanna Rytell er i sin film «Flashing Girl On Tour» kvinnelig blotter i Paris. Selv om filmen er gjort med en viss humor, kommer man ikke utenom at for eksempel onani på Metroen i Paris er å pådytte andre mennesker både egen lyst og seksualitet i offentlig rom. Man kan anta at dette skjer uten samtykke, og at publikum medvirker i en pornografisk film de neppe vet at de er med i.

På den annen side er denne filmen nettopp en påminnelse om det pornoindustrien og en utbredt sexisme gjør hele tiden: trer inn i kvinners intimsone, psyke og kropp uten samtykke. Som kunstpolitisk film og politisk manifestasjon, er den derfor interessant, og den stiller videre et aktuelt spørsmål om det er andre regler for hvor langt kan man gå i en kunstnerisk kontekst enn ellers.

ÅSA SANDZÉN har i sitt bidrag «Dildoman» løst problemet med pornografiens utbytting på en helt annen måte. Ved å ta i bruk animasjon, sikres det faktum at ingen utsettes for overgrep, og budskapet blir fremtredende og tydelig. Filmen er en smart, humoristisk og overraskende kommentar til porno og sexindustriens objektivisering av lesbiske.

Politikeren Beatrice Fredriksson har kritisert feministene for å operere under falskt flagg ved å fremstille lesbisk sex som utelukker mannen. Hun glemmer hun at mannen allerede er hovedpersonen i samfunnet, med mandat til å velge hva han vil ha og ikke. Den lesbiske sexen florerer i heteroseksuell porno, men der er lesbiske kun et redskap for å egge opp mannen, som gjerne tar begge to.

Lesbiske trenger nye bilder.

DIRTY DIARIES er en interessant blanding av feministisk pornografi, kunst, humor og politikk, og den føyer seg på mange måter inn i den maksimalisme vi finner i ulike kunstuttrykk på denne siden av 2000-tallet. Det er et pornografisk forskningsprosjekt i tiden, hvor man søker å vise frem ulike kjønnsidentiteter, seksuelle preferanser og stillinger. Dirty Diaries skaper aktivt nye rom og bilder som gir den som ønsker det, et alternativ til en allestedsnærværende og problematisk mainstreampornoindustrien. Initiativet er sterkt, modig og banebrytende i en nordisk kontekst.

ET DEMOKRATISK SAMFUNN fungerer kun dersom diskusjon og ytringsfrihet sikres fritt spillerom. Statlige støtteordninger kan gi oss fristilte rom for provokasjon, refleksjon og forskning. Og her blir prosjekter som Dirty Diaries viktige, inkludert Joanna Rytells «Flashing Girl On Tour». Pornoindustrien har et omfang uten sidestykke, den er sterkt kapitalstyrt, og i mange tilfeller svært kritikkverdig. Dirty Diaries signaleffekt er krystallklar. Den tar plass, og sparker med rette der den sparker, til tider ironisk. Det faktum at Svensk Filminstitutt og den Svenske Staten både har støttet filmen økonomisk, og også forsvart sin avgjørelse offentlig i etterkant, viser at de statlige støtteordninger fungerer som de skal.

NÅR VI KVINNER og queerpersoner selv skildrer sex og ikke først og fremst tenker på den heteroseksuelle mannen som pornokonsument, gynger et av patriarkatets fundamenter, poengterte regissør Östberg i en kronikk. Og når statsmakten i tillegg støtter skildringene, tror jeg Dirty Diaries kommer faretruende nær styringsenheten. En seksuelt frigjort lesbisk, transperson eller heterokvinne er for patriarkatet truende. Man kaster helt enkelt hele systemet ut av vinduet.